Inntrykk fra El Alto

El Alto. Nabobyen til La Paz. Slum. Boliviansk slum.

Vi drar fra Casa Alianza med minibussen, 12 stk. Foran oss ligger 600 høydemeter rett opp til El Alto. En tung oppgave for en litt slapp toyota. Med veiblokade, omkjøring og veier som er så bratte at toyotaen må melde pass bruker vi 2 timer på veien opp. Det er ikke langt, men Bolivia er utilregnelig når det gjelder trafikk.

Vel oppe på flata møtes vi av uendelige veier med brune, slitne murer, gamle amerikanske skolebusser, grusveier og damer med bowlerhatt og skjørt. Indianere. Etter å ha droppet innom basen til Misjonsalliansen, en aldri så liten oase på et ellers gudsforlatt sted, kjører vi videre innover i ingenmannsland. Eller, rettere sagt: Ingen rik manns land. Det ser øde og forlatt ut, men vi vet at bak jordmurene finnes enorm fattigdom. Mange tragiske skjebner. Ingen har oversikt over omfanget av elendigheten, men alkoholisme, familievold og incest er vanlig. Alt for vanlig.

Etter en liten stund stopper vi, uten egentlig å skjønne hvorfor akkurat dette stedet var målet for turen. Vi sleper oss ut av bilen, merkbart slitne av å være i 4000 meters høyde. De oppmerksomme unngår å tråkke i kloakken som renner i grøftekanten. Vi tusler mot en grå port i muren, og går inn. Og her er forandringen enorm. Fra øde gater trer vi inn i en av de lokale skolegårdene. Barn, barn og barn. Store og små, med og uten mor. De tar oss imot som om vi skulle vært Obama i Oslo. Oppmerksomheten vi får er overveldende. Nysgjerrighet er nok riktig ord. Hvem er disse rare, hvite menneskene?

De mest vågale barna tør etter hvert å snike seg bort til oss og napper forsiktig i Kristin, som ikke greier å holde fokus på velkomsttalen til rektor. Over alt møter vi forsiktige, nysgjerrige blikk.

Vi kommer inn i et klasserom med små barn, sannsynligvis 5-6 år. Stiller oss foran, som på utstilling. Hun vi har med fra misjonsalliansen sier (på spansk) at vi er norske, og ikke kan spansk. Latter. Smil. Vil vi synge en norsk sang? Ja. Hode, skulder, kne og tå. Mer smil. Applaus. Vi får en smakebit av hva de kan, og smiler, klapper og nikker. Ikke det at vi forstår noe, men det er så mye kommunikasjon i rommet som ikke går på spansk. Universell kommunikasjon. Det blir liksom umulig å ikke la seg sjarmere i senk.

Ute på gårdplassen blir vi overfalt. Ryktet har spredd seg. Ta bilde av meg! Meg! Meg! Bilder, oppstilling, hilsing. De er så små. De napper i t-skjortene og trygler om et sekunds oppmerksomhet. Vi gjør alt vi kan for å gi dem det. Men de er så mange. Så uendelig mange.

Til slutt har alle satt seg i bilen utenfor porten bortsett fra Kristin og meg. Bilen tuter på oss, og vi står 5 meter fra utgangen. Men vi har null sjanse til å komme oss ut. Det er så vanvittig, vanvittig mye barn. i en 6 meters radius rundt oss er det tettpakket. De henger i klærne våre og roper. Oppmerksomhet! Jeg holder på å snuble over en av barna i et forsøk på å komme meg nærmere utgangen. Klin umulig. Etter hvert står 3-4 lærere og hjelper oss med å "rydde barna av veien", mens vi står og smiler dumt. Det er for komisk, samtidig som det er en helt vanvittig surrealistisk følelse. Mange av barna lever under kår som man ikke kan forestille seg i Norge. Man får så lyst til å bare øse ut med kjærlighet og oppmerksomhet. Men det blir en umulig oppgave.

Vel ute på gata igjen er kontrasten enorm. Døren bak oss lukkes, og vi er plutselig alene igjen. Men med en opplevelse vi kommer til å huske. Et høydepunkt. En oppvåkning. Med et klarere sinn.

I bilen sitter jeg igjen med en merkelig forundring. Så mye glede, så mange smil, så mye latter. Hvor tar de det fra? Jeg ser ingenting rundt meg som kan forklare optimismen. Ingen verdens ting.

Etter en del timer er vi tilbake på Casa. Bestille pizza? Blogge på macen? Kanskje ta en dusj? Bertha, husmor, har redd opp sengen min.

  

  

  

Man greier ikke å få det ordentlig inn. Det går ikke inn. Vi er norske helt innerst. Reaksjonen på elendigheten er og blir at det "ikke kan være så ille som de sier". Etter en trygg oppvekst i Norge blir det umulig å virkelig forstå. Vi er for preget av vår beskyttede, naive oase oppe i nord.

  

Meg og thors. Og 40 andre utrolig glade barn.