Videoteaser fra Bolivia!

Første selvlagde video fra Bolivia!!! En nesten 6 minutters teaser, for å gi alle der hjemme et bittelite innblikk i vår hverdag. Enjoy ;)

Økonomi og transport. Og søndag.

God morgen, ettermiddag eller kveld. Buenos dias, tarde o noche.

Enda en søndag på casa. Klær er blitt vasket, frokost er fortært. Halve teamet har besøkt et treningssenter som for anledningen var stengt. Erik, Rebecca og Ann Helen (de to siste er volontører) har handlet jubileumsmiddag til 260 bolivianos, som per dags dato tilsvarer noe sånt som 206 NOK. Håkon har bursdag i dag (hurra!) og det skal feires med et godt tacomåltid til 13 pers. Blant de av dere som er husmødre eller på en eller annen måte utfyller en slik funksjon vil jeg tro at jeg ikke møter stor motstand hvis jeg sier at dette er relativt billig. Helt ok, liksom.

I går kveld feiret vi Sofie med et bedre restaurantmåltid. Vi valgte å kline til, gå på en av de dyrere restaurantene. Jeg endte opp med Crepe con Pollo, kylling i crepe, en slags pannekake, med broccoligrateng og pommes frites. Herligheten ble skyldt ned med cola og regningen endte på 50 bol inkl tips. 40 NOK.

For de sparsomme kan jeg foreslå fireretters middag for 14 bol, 11 kroner. Er man i det rause hjørnet slenger man på en uendelig mengde cola og uforstandig mye tips og havner på 20 bol, vel 16 kroner.

Matpengene fra Rønningen på 44 kr per dag BØR rekke langt. Dessverre finnes verdens beste smoothie til 19 bol bare et vanvittig langt steinkast unna, og iskald cola i kiosken på casa (selvbetjent, 7,5 meter fra sofaen) til 4,5 bol blir ofte umenneskelig fristende.

Gåing i høyden er gøy, men slitsomt. Motbakkene ligger tett som hagl. Når 5 stk kan ta taxi hjem fra supermarkedet for 80 øre per pers istedenfor å gå 40 høydemeter og attenhundreogørten lengdemetre på 15 min blir fristelsen ofte for stor.

Motorisert transport i La Paz er et kapittel for seg. Man har fire (fem) valg. (Definisjonsspørsmål):

• Micro. Dette er, på tross av navnet, de største bussene man kan ta. Stilen er antikvarisk, rust(ikk) og sjarmerende. Amerikanske skolebusser fra 50-tallet, som på et gitt tidspunkt ble gitt som veldedighet da de ble for dårlige for amerikanske, flate, rette veier. De ble sendt hit og opererer nå mellom 3200 moh og 4060 moh. Småkriminaliteten er skyhøy ombord på disse bussene, og bremsene er dårlige. Misjonsalliansen anbefaler oss å unngå disse på vei NED fra El Alto. (Til informasjon: Denne reisen medfører 700 høydemeter nedover) Til gjengjeld koster dette alternativet under 1 bol (80 øre).

• Minibuss er et godt alternativ. Koster mellom 1 og 1,5 bol. En typisk minibuss er en Toyota Hiace fra tidlig 90 tall (hvis du er heldig) og har 12-15 sitteplasser. Da er ikke ståplassen medregnet. Hyggelig og intimt, med mange spennende lukter. Definitivt ikke beregnet på nordmenn over 1,70. Mye glede og latter har blitt utvekslet mellom bolivianere på en halvannen meter og oss hvite på opp mot to meter. Hygge!

• Trufi. 5-seters personbiler, kjører i rute. Koster typisk 3 bol. Mange går på en smell når de greier å sikre seg forseteplassen og ler hånlig av de tre som må presse seg sammen baki. Plutselig skal tredjemann inn på forseterekka, og man havner selv oppå girspaken med et intenst håp om at turen blir kort.

• For de som har tatt med seg spanderbuksene til La Paz er Taxi utvilsomt et godt alternativ. Prisene varierer naturligvis, men et kvarters kjøretur koster typisk 20 bol. Da har man bilen til disposisjon. To stk i forsetet, og 5 i baksetet? Ingenting er umulig. Om man blir stoppet av politiet? Ikke så lenge vognkortet er i orden eller taxisjåføren har 20 bol i baklomma. Ps. Ikke bli for glad i bilbelter før du drar til Bolivia.

• Siste alternativ er pirattaxi. Dette er ikke et alternativ med mindre man har med seg minst et par-tre tøffe gutter som tør å krangle med menn med kniver. Pirattaxi er som i Norge. En smule risikabelt. Det er som regel her man blir ranet de gangene det skjer. Et godt alternativ for de som søker spenning i hverdagen, er spontane og liker overraskelser.

Det er klart det er billigere i Bolivia.

Video fra Bolivia

Denne sangen ble laget av Ben Tore Beisland, som var utsending i Bolivia i fjor.

Humor på casa

"Fredrik, er du lege?"

Sitat Erik onsdag morgen på Casa Alianza.

Marianne: "Nå tror jeg at vi stammer fra apene!"

Inntrykk fra El Alto

El Alto. Nabobyen til La Paz. Slum. Boliviansk slum.

Vi drar fra Casa Alianza med minibussen, 12 stk. Foran oss ligger 600 høydemeter rett opp til El Alto. En tung oppgave for en litt slapp toyota. Med veiblokade, omkjøring og veier som er så bratte at toyotaen må melde pass bruker vi 2 timer på veien opp. Det er ikke langt, men Bolivia er utilregnelig når det gjelder trafikk.

Vel oppe på flata møtes vi av uendelige veier med brune, slitne murer, gamle amerikanske skolebusser, grusveier og damer med bowlerhatt og skjørt. Indianere. Etter å ha droppet innom basen til Misjonsalliansen, en aldri så liten oase på et ellers gudsforlatt sted, kjører vi videre innover i ingenmannsland. Eller, rettere sagt: Ingen rik manns land. Det ser øde og forlatt ut, men vi vet at bak jordmurene finnes enorm fattigdom. Mange tragiske skjebner. Ingen har oversikt over omfanget av elendigheten, men alkoholisme, familievold og incest er vanlig. Alt for vanlig.

Etter en liten stund stopper vi, uten egentlig å skjønne hvorfor akkurat dette stedet var målet for turen. Vi sleper oss ut av bilen, merkbart slitne av å være i 4000 meters høyde. De oppmerksomme unngår å tråkke i kloakken som renner i grøftekanten. Vi tusler mot en grå port i muren, og går inn. Og her er forandringen enorm. Fra øde gater trer vi inn i en av de lokale skolegårdene. Barn, barn og barn. Store og små, med og uten mor. De tar oss imot som om vi skulle vært Obama i Oslo. Oppmerksomheten vi får er overveldende. Nysgjerrighet er nok riktig ord. Hvem er disse rare, hvite menneskene?

De mest vågale barna tør etter hvert å snike seg bort til oss og napper forsiktig i Kristin, som ikke greier å holde fokus på velkomsttalen til rektor. Over alt møter vi forsiktige, nysgjerrige blikk.

Vi kommer inn i et klasserom med små barn, sannsynligvis 5-6 år. Stiller oss foran, som på utstilling. Hun vi har med fra misjonsalliansen sier (på spansk) at vi er norske, og ikke kan spansk. Latter. Smil. Vil vi synge en norsk sang? Ja. Hode, skulder, kne og tå. Mer smil. Applaus. Vi får en smakebit av hva de kan, og smiler, klapper og nikker. Ikke det at vi forstår noe, men det er så mye kommunikasjon i rommet som ikke går på spansk. Universell kommunikasjon. Det blir liksom umulig å ikke la seg sjarmere i senk.

Ute på gårdplassen blir vi overfalt. Ryktet har spredd seg. Ta bilde av meg! Meg! Meg! Bilder, oppstilling, hilsing. De er så små. De napper i t-skjortene og trygler om et sekunds oppmerksomhet. Vi gjør alt vi kan for å gi dem det. Men de er så mange. Så uendelig mange.

Til slutt har alle satt seg i bilen utenfor porten bortsett fra Kristin og meg. Bilen tuter på oss, og vi står 5 meter fra utgangen. Men vi har null sjanse til å komme oss ut. Det er så vanvittig, vanvittig mye barn. i en 6 meters radius rundt oss er det tettpakket. De henger i klærne våre og roper. Oppmerksomhet! Jeg holder på å snuble over en av barna i et forsøk på å komme meg nærmere utgangen. Klin umulig. Etter hvert står 3-4 lærere og hjelper oss med å "rydde barna av veien", mens vi står og smiler dumt. Det er for komisk, samtidig som det er en helt vanvittig surrealistisk følelse. Mange av barna lever under kår som man ikke kan forestille seg i Norge. Man får så lyst til å bare øse ut med kjærlighet og oppmerksomhet. Men det blir en umulig oppgave.

Vel ute på gata igjen er kontrasten enorm. Døren bak oss lukkes, og vi er plutselig alene igjen. Men med en opplevelse vi kommer til å huske. Et høydepunkt. En oppvåkning. Med et klarere sinn.

I bilen sitter jeg igjen med en merkelig forundring. Så mye glede, så mange smil, så mye latter. Hvor tar de det fra? Jeg ser ingenting rundt meg som kan forklare optimismen. Ingen verdens ting.

Etter en del timer er vi tilbake på Casa. Bestille pizza? Blogge på macen? Kanskje ta en dusj? Bertha, husmor, har redd opp sengen min.

  

  

  

Man greier ikke å få det ordentlig inn. Det går ikke inn. Vi er norske helt innerst. Reaksjonen på elendigheten er og blir at det "ikke kan være så ille som de sier". Etter en trygg oppvekst i Norge blir det umulig å virkelig forstå. Vi er for preget av vår beskyttede, naive oase oppe i nord.

  

Meg og thors. Og 40 andre utrolig glade barn.

Enda et kjedelig innlegg uten bilder

Jeg beklager at det foreløpig ikke er så mange bilder. Har fokusert på å filme, men skal prøve å få ut flere bilder etter hvert også ;)

I dag har jeg fått bagasjen min! Diggern. Den forsvant på veien. Ikke det at jeg blir stressa av sånne ting - jeg liker at ting ikke går som planlagt. Jeg elsker å leve på grensen til å miste flyet. Jeg synes det er fantastisk når ting virkelig skjærer seg. Er ikke sånn planleggingstype, liksom. Så jeg koser meg.

Ut over det er jeg vanvittig usikker på hvordan ironi fungerer på blogg, til et uspesifisert publikum. Tar gjerne imot feedback på det. Takk.

Vi har blitt bedre kjent med organisasjonen her, hilst på ledelsen i misjonsalliansen. Det kan være greit å vite at misión alianza i Bolivia ikke er norsk. Den er blitt overtatt av de lokale, men har fortsatt nordmenn som jobber her. Meg, for eksempel.

Det er så godt å være her. Jeg brenner så heftig for å bli flinkere til å kommunisere med de sjarmerende menneskene som bor her. På spansk. Det hadde vært gøy.

Første ekte bolivianske innlegg direkte fra Casa Alianza i La Paz

Hei menneskehet.

Nå er vi her, endelig, etter mange måneder med venting. Casa Alianza, huset til misjonsalliansen, og byen i det hele tatt er herlig. Vi bor relativt sett kjempebra, og har til og med hushjelp. En av dem heter Bertha og er tidenes mest sjarmerende bolivianer. De vasker rommene våre daglig, skifter sengetøy og gir oss nye håndklær. Ikke si at det er luksus. I know. Men så vanvittig digg :) Det skal bli tøft å komme tilbake til Rønningen.

Men, for å legge tull til side og bli litt seriøs. Tiden siden forrige innlegg har vært mildest talt full av inntrykk. Jeg vet ikke hvor jeg skal starte. Så vanvittig mye input på kort tid, det er lett å gå i surr. Hva skal nevnes? Historien om thorsan som skal åpne antibacflasken sin på fly så det spruter bort på sidemannen over midtgangen som igjen blir alvorlig bekymret for at det lekker bensin fra taket? Da vi satt og ventet på gaten og det offisielle flyet til det brasilianske landslaget takset forbi panoramautsikten vår? Den vanvittige kjøreturen ned fra flyplassen på El Alto og ned til Casa Alianza 700 høydemeter lenger ned? Historiene om selvjustisen til innbyggerne i La Paz når det gjelder lommetyver; hvis de blir oppdaget er det "vanlig" at en rasende folkemengde drar dem med bort på markedsplassen, heller bensin over dem og tenner på? Utsikten fra senga jeg sover på ut over en vanvittig fjellheim? Alle løshundene - siste var en dalmatiner som plutselig hadde kommet seg inn i stua vår?

Mye å si, liten tid. Jeg må bare slenge på en litt morsom en. Se for deg at du skal fly fra London til Gardermoen. Du er ikke så kjent i nordeuropeisk geografi og stusser bare et lite sekund over at flyturen har en estimert lengde på 6 timer. Så ser du at du skal skifte fly i København og tenker at - joda, tungvint er det jo, men la gå. Når man endelig går på det nye flyet i køben og forstår at det skal mellomlande på Rygge før det går videre til Gardermoen for å plukke opp noen passasjerer kan man bli litt.. Lei? Ihvertfall på andre reisedøgn. Sånn var turen fra Sao Paulo til La Paz. Men men. Det som ikke dreper gjør en sterkere.

Noen av oss er syke, men de fleste har foreløpig taklet høyden bra. Spesiell følelse å bli sliten bare av å tenke på å sette seg opp i sengen om morgenen. Merke at man blir anpusten bare av å svare på spørsmål fra spansklæreren. Bruke 5 minutter på å gå opp en trapp.

Sist men ikke minst: Til alle bekymrede foreldre og andre engstelige slektninger: Vi har det veldig fint. Det er trygt, de tar godt vare på oss, voldsepisoder er svært sjeldne. Vi drikker te laget av kokablader (mot høydesyke) og får beskjed om å drikke sukkerholdige drikker. Brødet er lyst og trafikken er vanvittig. Lommetyverier er en selvfølge. Dessuten henger det en rød lapp på oppslagstavla som forteller oss når det er trygt å dra på jobb. Det er et par år siden forrige væpnede borgerkrig. Ved krise spanderer det norske konsulatet hjemreisen på oss. Vi har det som plommen i egget.

Rommet til meg, Olav og Håkon. Sykt digg utsikt.

Det som skal bli en vinterhage på Casa. 30 cm utenfor bildet på venstre side er hjørnet til rommet vårt. (Samme hjørne som er på bildet over. "Vinterhagen" kan skimtes i høyre vindu på bildet over)

Høy aktivitet på flyplassen i Santa Cruz mellom Sao Paulo og La Paz.

Mange fotografer i team kåffa ;)

Etter 30 timer på reisefot er det lov å sove. Møller gjør det på en diskré måte.

Sao Paulo for mine føtter. Nesten.

Wow.

Wow.

Serr. Nå er vi her. Turen har vært helt vanvittig vellykket til nå. Oslo - Amsterdam med beinplass på økonomiklassen på flyet som får businessclass hos SAS til å blekne. KLM anbefales fra Oslo til Amsterdam. Men fra Amsterdam og til Sao Paulo var det litt mer økonomisk størrelse på beinplassen. Litt trangere. Men, la det noen demper på stemningen??? Tja, bittelitt. Men maten var ok. Så da gikk det nesten opp i opp. Én ting er ihvertfall sikkert: 12 timer på fly anbefales IKKE.

Men vi overlevde, ganske bra faktisk. Første møte med Sao Paulo og Sør-Amerikansk jord var i begynnelsen litt forvirrende. Jeg var virkelig ikke forberedt på at folk var SÅ dårlige i engelsk. Selv damen i informasjonsskranken på flyplassen var sjanseløs da vi ba om hjelp til å finne sted å bo for natten. De kan virkelig ikke engelsk. Eksotisk.

"Dumme" som vi var lot vi oss overtale av en random, dresskledd, tilsynelatende hyggelig (altså, etter norske standarder - alt annet enn troverdig og velmenende) mann som anbefalte oss et hotell rett ved for bare 50 dollar. Vi gikk rett på, og endte opp med en sannsynligvis veldig god natt på et kjempehyggelig hotell med frokost inkludert for under 300 kroner. Jeg vil påstå at vi var heldige.

Så nå er ting i orden. Nå er vi klare for Bolivia :)

Btw, håper Norge er ok.

Oslo fadeout

I kveld er kvelden før i morgen. Og i morgen er morgenen da Oslo skal forsvinne bak oss og verden skal komme nærmere. I morgen er "dagen" vi skal vente i 23 timer i Sao Paulo, etter sikkert minst 15 timers reisetid fra Oslo. I morgen er starten på et langt maraton uten søvn før vi når Bolivia, og Casa Alianza, og endelig er hjemme. Hjemme? Jeg vil si at når man bor et sted så lenge som 2 måneder blir det et slags hjem. Jeg skal hjem. Men det blir jo litt feil også, for hjem er også på rønningen, for ikke å nevne all-time-high utgaven av hjem, på kolsås. Hjem er der ditt hjerte er. Jeg, kroppen min, er hjem. Forstår dere problemet? I år er et hjemløst år, men samtidig et år fullt av hjem. Det spørs hvordan man ser det.

Hvor vil jeg med dette? Jeg aner ikke. Alt jeg vet er at om 12 korte timer sitter jeg på flyet. Hvis alt går som det skal. Og det gjør det jo. Sant? Fy søren, nå er jeg gira.

Nå kom jeg plutselig på den dype, fine avslutningen på "hjem-avsnittet". Jeg visste det var en mening bak kaoset. Mitt hjem dette året er Team Kåffa. Det består ikke av fire vegger, men 12 fantastiske personer. Når jeg er med teamet er jeg hjemme. Uansett hvor jeg er. Det er det som er så trygt med å reise. Jeg har liksom med meg huset mitt.

Catcha dere symbolikken?

18 bilder sier mer enn 18 000 ord

"Joda, Fredrik, jeg leser bloggen din innimellom, og det er jo ganske spennende. Men du må legge ut flere bilder! Det er så mye tekst!"

Nå er det på tide å respondere på tilbakemeldingene. Her kommer en bildeserie fra den siste undervisningsdagen vår på Rønningen og i Kåffahallen på Ekeberg før vi drar til Bolivia! Enjoy ;)

Rk har ikke skjønt forskjellen mellom militæret og Team Kåffa.

De to mest seriøse guttene på teamet.

Håkon tar en Bolt. Heftig innlevelse.

Kamp om plassene i en eksemplarisk utgave av en VW Caravelle TDI Syncro '98. Er det rart de sloss?

Rk leker spansktime. Viktig del av forberedelsene til Bolivia.

Møller løfter shoppingen til nye høyder.

Hygge.

Olav har akkurat tapt en runde bordtennis. Mot rk!

Rk i dyp konsentrasjon + fredrik i et meget kreativ hjørne => nye fotografiske dybder

Solveig! :)

Det udødelige Olav-gliset. En god indikator på hvordan dagen har vært.

Når man jobber i team blir man flinke til å ta vare på hverandre. Over: Olav i aksjon.

Smilebilder fra de gladeste i Team Kåffa:

Til slutt legger jeg ved et bilde jeg fikk på mail i stad, fra misjonsalliansen i Bolivia. Bildet er fra fotballprosjektet i La Paz, som noen av oss snart skal bli en del av. Sjarmerende?

The Final Countdown

Herlighet. Det er 6 korte dager til jeg sitter på flyet over pytten med 23 ventetimer på flyplassen i Sao Paulo rett rundt hjørnet og 2 fantastiske måneder i Bolivia i sikte. Så vanvittig fort tiden har gått. Her sitter vi på Rønningen og aner fred og ingen fare og er overraskende lite opptatt av at vi om en uke kommer til å ligge strake på hver vår seng med høydesyke og hva værre er. Vi forlater trygge lille Norge oppe i nord for å få føle på kroppen hvor fantastisk heldige vi er som bor i verdens beste land. Skjønne hvordan det er å vinne i lotto og se tilbake på ca 6 milliarder andre mennesker som ikke var like heldige.

Men først skal jeg på kino. Være med venner. Spise meg mett og kaste bort penger på tull. Surfe på macen og høre på musikk på iPoden. Klage over at trikken bare går hvert syvende minutt. Sutre over været og matprisene. Slite med luksusproblemer. Være nordmann. Stemme FrP. Leve med total mangel på verdensforståelse. Nyte den siste uken der jeg kan tro at verden er som den er på Grefsen, i Oslo, i Norge. Føle på hvordan det er å leve i verdens overklasse og samtidig ta det som en selvfølge. En rett. Et krav.

Kort sagt: Nyte min siste uke som lykkelig uvitende og naiv.

A night at the Kirkens Bymisjon

For hele 100 kroner i timen per person greide Kirkens Bymisjon å sikre seg Team Kåffa ProSec sine tjenester denne helgen. I natt representert ved meg og Håkon. Forskanset bak to stoler og en frittstående oljeovn med macen i fanget, colaen på gulvet, kaffen i hånda og med lommekniv innen umiddelbar nærhet var vi klare for så og si alt. Dessuten var fluktruta lagt opp fra basecamp til bomberommet, aka doen. Vi var så vanvittig klare for beef.

Natten ble roligere enn vi var forberedt på. Men allikevel er det aldri bortkasta å være forberedt på det verste. Kveldens høydepunkt var nok planene om å skremme forbipasserende som var på vei hjem fra en sen kveld på byen. Med lommelykter og banking på vinduer. Sykt action. Men da det endelig kom noen ble det liksom for dumt. Så vi droppa det.