Etter å ha nedlagt engelsk, tysk og spansk går turen til swahili, lært direkte fra kilden. Turen går til Tanzania, nærmere bestemt Haydom hospital, et sykehus som er grunnlagt i 1954 og drevet frem til i dag av 3 generasjoner med doktor Olsen fra Mandal. Anledningen? Mamma og pappa er på kurs. Jeg er "ledsager", og trives med det.
Blogginnlegget skulle kommet mye tidligere, men det lot seg rett og slett ikke gjøre. På en stor reklameplakat i sentrum av Arusha, den "lokale" storbyen (30 mil på grusvei), stod det med store bokstaver "GET THE INTERNET!" Som når man spør "Er du sjefen?", og du svarer: "Japp, jeg er
the boss". Internett er luksus her nede. Når det er sagt kan jeg legge til at når man først finner en oase i ørkenen går det så sakte at blogspot.com bruker 5 minutter å logge inn. Dessuten sitter jeg på en fremmed pc. Resultat: Dessverre ingen bilder. Og det er synd, for det er helt fantastiske ting å se her nede.
Familien Hjortaas møttes i Amsterdam før vi dro i samlet flokk til Kilimanjaro International Airport. Der ble vi kjørt til en fin lodge ikke langt unna for å hente inn tapte krefter. Morgenen etter, 21. februar, startet kjøreturen mot Haydom.
Nå har det seg en gang slik at ikke alle i familien er drevne transportobjekter. 8 timer i bil på varierende underlag i relativt klamt klima uten aircondition kan for noen virke uoverkommelig. Da er det godt å sitte trengt opp i et hjørne bakerst i safaribilen og smile lurt i skjegget. Bolivia ligger jo tross alt ganske friskt i minne. 8 timer på random veier i Afrika ble mer som en light mimring tilbake på det bolivianske livet. På samme måte var det da 30 kursdeltakere med følge skulle stappes inn i samme, trange buss. Jeg havna på et skjevt klappsete i midtgangen med en metallstang i ryggen og koste meg stort over endelig å oppleve det jeg allerede har begynt å lengte tilbake til.
Tanzania er ikke Bolivia. Og Tanzania skal ikke være Bolivia. Det kan være greit å si til seg selv innimellom. Jeg ser ting i lyset av mine bolivianske opplevelser, og det kan jo være både bra og dårlig. Det ryddigste er å skille de to turene, men med såpass kort opphold mellom dem (6-7 uker) glir det på mange måter litt over hverandre. Men noe jeg merket allerede fra dag én her nede, var at jeg allerede savner teamet i Norge. Hvor komisk er ikke det. Jeg holdt ut ganske nøyaktig étt døgn før jeg lengtet tilbake til alle de gode menneskene. Kanskje er det på grunn av minnene fra den fantastiske turen i høst som kommer opp igjen. Uansett. Jeg er utrolig glad i dem.
"Er det regntid i Tanzania?" Japp, den startet for noen dager siden, og varer i tre måneder. Hallelujah. Regntid er ikke som i Bergen. I hele går kjørte vi i fint vær, med unntak av 30 korte minutter. Mellom to blunk forandret alt seg til det ugjenkjennelige. Sola og varmen var byttet ut med et regnvær jeg aldri har sett maken til. I løpet av minutter var tørre og støvete veier omgjort til fosser, og jeg priste meg lykkelig for at vi satt halvannen meter opp fra bakkenivå. Dommedag, storflom, ragnarokk - kall det hva du vil, for da vi vippet snuten på toyotaen over en åsrygg var sola tilbake som om ingenting hadde skjedd.
Det er mange sterke inntrykk knyttet til det å bo på et sykehus i tykkeste Afrika. Glem alt du vet om Rikshospitalet. Her ligger fødestua og likhuset vegg i vegg.
