Rykk fram til start

Nå sitter jeg i sofaen i resepsjonen på Hotel Matiz, flyplasshotellet i Sao Paulo. Den samme sofaen som jeg skrev det første Sør-Amerikanske blogginnlegget fra den 14. oktober 2009. Om en time drar vi for å sjekke inn, og da har vi one way ticket til norge.

De siste dagene har vært spennende. Ilha Grande - en fin, men kanskje noe oppskrytt øy. Turistifisert. Flere nordmenn enn på kanariøyene i påsken. En av de norske grupperingene var til og med der for å feire bryllup. Så, for første gang på 2 og en halv måned måtte vi passe på hva vi sa om folk vi så rundt oss. Sannsynligheten for at de var norske var tilstedeværende.

For å slenge inn et lite klageavsnitt kan jeg jo informere de interesserte om at kløing er djevelens oppfinnelse. For første gang i livet har jeg reagert på solbrenthet med heftig, heftig kløe. Sånn at du ikke orker å stå, liksom, at man snakker stykkevis og delt. Fyttirakkern. Siste "anfall" kom på bussen i natt. Trodde jeg skulle få klaustrofobi av å tenke på at jeg ikke kom til noe apotek før bussturen var ferdig om 3 timer. Én god ting har det kommet ut av det, da. Jeg har blitt en racer på snille banneord.

Nei, men fra alvor til spøk. Nå skjer det. Jeg er så klar for Norge at det kribler i kroppen. Ribbe og pinnekjøtt venter på middagsbordet i en julepyntet stue. Tynne laken i klamme rom skal byttes ut med min egen, kjæreste dundyne. I et iskaldt soverom. Stereoanlegget mitt skal ikke stå stille ett sekund. Et eget bad! Et helt soverom, bare for meg selv. Snø! Også gleder jeg meg som en unge til å kjøre bil. (Pappa: Den neste uken har dere i realiteten bare én bil)

Kjære, kjære Norge. Nå kommer vi.

Nidarosdomens guttekor synger julen inn - nå også på Ilha Grande

Vær hilset.

Kvelden er en realitet, julaften er per definisjon overstått om 37 minutter, brasiliansk tid. Jeg sitter i senga i frisk bris fra vifta i taket og svetter som en gris. Garantert godt opp mot 30 grader og klamt. Klissvått. Men med nidarosdomens guttekor på øret er det ikke mulig å unngå å la seg rive med. Det er jul!

I dag har vi vært på en av verdens 10 fineste strender. 5 og en halv kilometer lang, og med sand som var så fin at det knaste under føttene våre. Overraskende likt potetmel, faktisk.

Jeg våknet tradisjon tro opp julaftens morgen med en god og rød rygg, med få timers søvn bak meg. Solbrentheten er en lett forbannelse, og får meg til å lengte til 10 minusgrader og mørketid i Norge.

På kvelden feiret vi Jesus med å spise en god og lang middag på restaurant, før vi rundet av med is i løsvekt og julesang ytterst på en av bryggene. Etter det gikk vi rundt en ødelagt lysmast på betongsokkel, før vi rundet av en minneverdig aften med 3/4 av en katolsk kveldsmesse.

La meg sitere nidarosdomens guttekor: Hallelujah.

Ha en ellers fantastisk julehøytid!

Niterói er historie om 10 timer (and counting)

Japp, da er overnattingssted #2 også overstått. Dagene flyr, ganske innholdsløse men vanvittig avslappende. Sola er intens, vannet er for varmt til avkjøling og airconditionen på rommet er verdt sin vekt i gull. Vi teller ned dagene til jul og åpner stakkarslige luker i kalenderen på postbanken.no.

I dag var det "fri bar" på klubben. Hele dagen. Alt vi ville ha av drikke, mat og is. Noen ganger smiler verden til oss.

Ut over det har jeg nesten gått meg vill i Rio de Janeiro på jakt etter en North Face bag, og mitt livs første ekte havaianasgnagsår har sett dagens lys. Solbrentheten har gått kraftig ned, men i morgen skal jeg få den opp på et mer respektabelt nivå igjen.

Ilha Grande, here we come.

Solbrente lår

Mye kan sies om de siste dagene, men det meste kan oppsummeres med noen få ord: Mørkerosa lår.

Team Kåffa ankom Rio de Janeiro mandag kveld, etter en del reisetimer. Men så vant som vi er med å reise på kummerlig vis var det naturligvis ingen sak.

På et fint hostell bare noen kvartaler fra Copacabana gikk de 3 første dagene i Brasil som et olja lyn. For de som ikke vet det kan jeg opplyse om at Copacabana (i tillegg til å være en del av rio) er en 3 kilometer lang strand med verdens fineste, hviteste sand. Høye bølger, sterk sol og varmt vann. Fantastisk.

Jeg har forresten spist villsvin, kyllinghjerte, buffalo, gris, kalkun, kylling og alle deler av kua på én og samme restaurant. Og attpåtil var det gratis. Tips til reisende: Ta med dere Eivind Arnevåg på tur. Han har kontakter.

De samme kontaktene sørget for gratis busstransport til Niterói, en halvøy utenfor/i Rio de Janeiro. Dit kom vi for noen timer siden (i skrivende stund) og bor nå på en seilklubb med svømmebasseng, kunstgressbane, sandvolleyball og det meste man kan komme på. Selv om soverommet minner oss litt om Auschwitz må man ikke kimse av at vi har 6 doer og 6 dusjer å fordele på 12 mennesker. Hallelujah.

Vi lever, vi har det fint, vi bader, går med havaianas og vi er solbrente. Og alt dette skjer i desember. Kos dere med snøen, a =P

Jo, det glemte jeg å si. Vi har besøkt Jesus. Han står rett oppi høgget her. Hvem skulle trodd det?

Siste dag i Bolivia..

For to korte måneder siden landet 11 spente teamdeltakere på El Alto, 4000 meter over havet. Lite visste vi den gang om sykdom, fattigdom og elendighet. Om amøber, salmonella og infeksjoner, om vann i lungene. Om fantastiske møter med mennesker, om gode og nære vennskap, om livsglede og pågangsmot. Om et liv utenfor den norske bobla. Om saltørkener, dødsveier og 6000-meters topper. Om taxiturer og Toyota Hiace med 15 sitteplasser.

Nå er alt så meget annerledes.

Det er ikke med lett sinn vi om 15 timer setter oss på flyet mot Sao Paulo. 2 fantastiske, forferdelige, utfordrende og uendelig lærerike måneder ligger bak oss. Nå er det opp til oss hva neste skritt blir. Hvor lenge vil lærdommen sitte? Hvordan blir livet i Norge? Hvilke oppdagelser har vi foran oss, som springer ut av det vi har bak oss?

Vi kan ikke gjøre annet enn å takke Misjonsalliansen, utsendingene, de andre volontørene og alle de gode menneskene som bor i Bolivia. De har gitt oss en mulighet av de sjeldne, noe stort. Og de har gjort det på en god måte. Man kan bare ta av seg hatten.

Avskjeden på barnehjemmet var veldig sterk. Takket være engasjerte foreldre som samlet inn hele 17 000 kroner til oss fikk vi feiret en slags jul med barna. Gaver, kjeks og juice til alle. Gleden strålte fra barna og stod i sterk kontrast til Bergensregnet som trommet mot bølgeblikken. Vi spurte en av de voksne damene om å forklare barna at vi aldri kom tilbake igjen. Hun holdt en lengre tale der hun med tårer i øynene forsikret barna om at vi kom til å ha det fint "vi også", at vi ikke forsvant, men skulle tilbake til våre egne familier. At vi hadde samme gud og alltid ville være i hverandres hjerter. Det ble en sterk avskjed. Barna ville ikke la oss gå, satt på fangene våre og gråt. Klemte oss. Til slutt måtte vi bare sette en strek og se porten lukke seg bak oss en siste gang.

Det er helt uvirkelig å tenke på at de menneskebarna vi holdt i armene våre har så ufattelig annerledes fremtidshåp enn oss. Vi skal hjem og studere, tjene penger og leve gode liv (som seg hør og bør). Når disse barna passerer 18 år får de ikke lenger bo på barnehjem. Bolivia har ingen ordninger som fanger opp disse 18 år gamle barna. Uten familie, uten bosted og uten penger blir de overlatt til seg selv. Man skulle ikke tro det var mulig. Men verden er ikke Norge. Verden er mer brutal enn man kan fatte.

Nei, det er mye å ta inn over seg.

I morgen starter ferien i Rio de Janeiro. Det skal bli deilig med en mellomlanding for å fordøye alle inntrykk før vi omsider lander på Gardermoen 29. desember og det gamle livet tar til igjen - med ny innsikt og forståelse.

Valgets kvaler

er som følger:

• ingen taxier, busser, minibusser etc
• ingen åpne butikker
• film-seing
• mac-sitting
• hyperhet
• innestengt på casa
• sen morgen
• sen kveld
• nada å gjøre

I dag var det altså valgdag. Dagen da det ikke fantes noe å gjøre. Dagen da man fikk bot for å kjøre bil. Dagen da alle butikkene var stengt. Dagen da alle ble sittende på casa.

En slags tvungen avslapningsdag. Egentlig er det jo litt deilig, da.

:)

Ps. Evo, Sør-Amerikas nye Iran-vennlige nesten-kommunist vil etter valgdagsmålingen få 59% av stemmene. Ikke uventet. Men heldigvis fikk han ikke 67%, altså 2/3 flertall. Da hadde Bolivia fått en demokratisk valgt diktator, med alle muligheter til å endre selv grunnloven etter eget ønske. Neste Fidel Castro? Nope. Ikke ved dette valget. Takk og lov.

Verdens største underverker

På torsdag vendte vi snuten i retning Combaya, tre timers kjøretur fra La Paz. Misjonsalliansen holder i disse dager på å fase ut et ti år gammelt prosjekt i Combaya, som er en fattig kommune i det bolivianske fjellandskapet. I løpet av disse årene har 98% fått innlagt vann, det er bygd helsestasjoner og skoler. Man har startet blomsterprosjekt for kvinner og funksjonshemmede som har sørget for å gi dem en inntekt større enn mannen i huset. Dette har igjen endret synet på disse to gruppene radikalt. I de små bygdene er innavl utbredt, så forekomsten av funksjonshemminger er mye større enn normalt. Disse har nå fått et liv utenfor husets fire vegger. I tillegg kommer kursing og opplæring i f eks jordbruk, som er sørget for en tredobling av produksjonen. Sammen med mange andre små og store innsatser har livene til disse menneskene blitt endret til det ugjenkjennelige.

Etter en time på ordentlig grov grusvei (som i regntiden er eneste vei inn og ut av dalen) kom vi over åskammen og så en av verdens vakreste daler utfolde seg nedenfor oss. Så bortgjemt, og så vakker.

Døgnet ble spennende for oss. Det startet med fotballkamp og endte opp i kirka ut i de sene timer. Den lokale skolen skulle ha sommeravslutning (ja, den 3. desember) og vi var blitt bedt dit for anledningen. Der fikk vi smake på den bitre siden av boliviansk kultur. Avslutningen skulle starte kl 19, men var ikke i gang før kl 21. Allerede da var vi passe slitne. Etter en time med middelmådige skuespillinnslag på aymara (indiansk stammespråk) begynte vi å bli litt... Lei? Ihvertfall synes vi, etter norsk målestokk, at kvelden burde begynne å nærme seg slutten. Etter fire timer var vi på det åttende "siste nummer" den kvelden. Halve kirken sov, og vi jobba som aldri før.

Den natta ble god.

Dagen etter våknet en av de norske reisende med matforgiftning. BOMBE at det var meg :P Hehe. Nei, jeg skal ikke klage. Jeg tror jeg har vært den desidert heldigste i teamet hva gjelder sykdom. Har sluppet unna mye, så det var vel på tide.

En av innbyggerne i Combaya sa tidligere at "vi har lurt mye på hvorfor dere kom akkurat hit. Vi kan bare takke Gud. Ingen andre vet om oss." Som Stig sa så uttrykker dette kjernen i Misjonsalliansens måte å misjonere på. Ikke gjennom direkte uttalt misjon, men gjennom diakoni og Guds nestekjærlighet for alle mennesker.

[ matsju pitsju ]

Selv om saltørkenens 48 timer i kjøretøy med hjul var døden for de fleste av deltakerne valgte vi å la være å sky ilden selv om vi var brent. Torsdag morgen startet vi med friskt mot på 12 timer i buss mot Peru, nærmere bestemt Cusco. Cusco er Sør-Amerikas svar på Roma, byen som alle veier i inkariket ledet til. En skulle tro at 12 timer i buss gikk fort, på ca 12 timer. Men det gjorde det ikke. Om lag 14 timer etter avreise fra La Paz kunne 10 komprimerte nordmenn kravle inn i minibussen som tok oss til hotellet. Jeg skal ikke overdramatisere, men når enkelte begynner å besvime på bussterminalen bør man ta hintet.

Det gjorde vi ikke, men stod opp klokken 3 på natta, 4 timer etter å ha lagt oss, for å begynne å nedlegge distansen mellom oss og den forsvunne og siden gjenoppdagede inkabyen. Med bil og tog var vi i 7-tiden fremme i tidenes mest turistifiserte landsby i dalstrøket nedenfor Machu Picchu. Middag på restaurant for 70 kroner gav oss en kraftig støkk som resulterte i at halve gruppa gikk gjennom dagen med faretruende lavt blodsukker. Guiden stod heldigvis litt ut fra galskapen som rådet der, og vi ble fort kompiser hele gjengen. Dessuten snakket han engelsk. Det var en luksus jeg ikke har følt på siden vi forlot Amsterdam.

Men la meg komme til blogginnleggets kjerne. Selve Machu Picchu:

Jeg må helt ærlig innrømme at ord ikke strekker til. Ikke bilder heller. Man sier at et bilde sier mer enn tusen ord, og jeg kan love dere at opplevelsen sier mer enn tusen bilder. Men nå har jeg engang bare valget mellom ord og bilder. Her kommer derfor en liten bildeserie fra den forsvunne inkaby. Prøv å tenk på frisk morgenluft med dugg på bakken, med noen av verdens mest eventyrlige daler og topper rundt dere. Se for dere sola som skinner gjennom sprekker i skylaget og føl suset av historie under føttene deres. Kjenn brisen i ansiktet og se for dere tidenes mest spektakulære arkitektoniske syn.

Platåene med avanserte dreneringssystemer som inkaene dyrket på.

Soltempelet. Steinene var nøyaktig tilslepne byggeklosser i et avansert puslespill. Se hvor perfekte skjøtene er..

Guiden i midten. Legg merke til fjelltoppen bak, og se terrassene der inkaene dyrket langt oppe i skråningen.

Hanna, Machu Picchu og (tro det eller ei) et vassdrag i rør for å forsyne Cusco med strøm i bakgrunnen..

Tur(ist)gruppa 

Oooooolaaav!

Kondorene var hellige for inkaene siden de bygde redene sine på fjelltoppene - nærmest himmelen. Med god vilje er dette en stor steinkondor.

Gutta i teamet :)

En liten hvil foran et stort stykke verdenshistorie

Baksidebilde på CDen vi skal gi ut - Thors streiker.. "Det er flaut, da!!"

På bussen ned fra Machu Picchu kom vi i en samtale med noen ungdommer fra Peru. Hele halvtimen ble filmet av to kameraer, og fotoshooten etterpå var ganske obligatorisk.

På vei hjem stoppet vi innom Titicacasjøen og besøkte sivøyene der. Det er øyer som er utelukkende laget av siv. Det er faktisk et helt lite samfunn med sivøyer på Titicacasjøen.

Dessverre var øysamfunnet helt ødelagt av turismen. "Møtet" med lokalbefolkningen minnet mest om et koreografert teaterinnslag. Men jeg må jo si at øyene og det opprinnelige livet her var kjempefascinerende.

På en liten tur på øya kom vi tilfeldigvis over lageret med boblejakker, adidasgensere og gasskomfyrer. Så går de ikke i festdrakt til hverdags allikevel, da..

Som turister har man som regel mye penger. Vi hadde faktisk greid å kvitte oss med alt av lokal valuta. Heldigvis hadde vi med et par lettlurte turister som handlet mer enn nordmenn i desember. Takk og pris. Ellers hadde det blitt passe kleint etter hvert =P

Bare for å understreke enda en gang at team er kos :)