Siste dag i Bolivia..

For to korte måneder siden landet 11 spente teamdeltakere på El Alto, 4000 meter over havet. Lite visste vi den gang om sykdom, fattigdom og elendighet. Om amøber, salmonella og infeksjoner, om vann i lungene. Om fantastiske møter med mennesker, om gode og nære vennskap, om livsglede og pågangsmot. Om et liv utenfor den norske bobla. Om saltørkener, dødsveier og 6000-meters topper. Om taxiturer og Toyota Hiace med 15 sitteplasser.

Nå er alt så meget annerledes.

Det er ikke med lett sinn vi om 15 timer setter oss på flyet mot Sao Paulo. 2 fantastiske, forferdelige, utfordrende og uendelig lærerike måneder ligger bak oss. Nå er det opp til oss hva neste skritt blir. Hvor lenge vil lærdommen sitte? Hvordan blir livet i Norge? Hvilke oppdagelser har vi foran oss, som springer ut av det vi har bak oss?

Vi kan ikke gjøre annet enn å takke Misjonsalliansen, utsendingene, de andre volontørene og alle de gode menneskene som bor i Bolivia. De har gitt oss en mulighet av de sjeldne, noe stort. Og de har gjort det på en god måte. Man kan bare ta av seg hatten.

Avskjeden på barnehjemmet var veldig sterk. Takket være engasjerte foreldre som samlet inn hele 17 000 kroner til oss fikk vi feiret en slags jul med barna. Gaver, kjeks og juice til alle. Gleden strålte fra barna og stod i sterk kontrast til Bergensregnet som trommet mot bølgeblikken. Vi spurte en av de voksne damene om å forklare barna at vi aldri kom tilbake igjen. Hun holdt en lengre tale der hun med tårer i øynene forsikret barna om at vi kom til å ha det fint "vi også", at vi ikke forsvant, men skulle tilbake til våre egne familier. At vi hadde samme gud og alltid ville være i hverandres hjerter. Det ble en sterk avskjed. Barna ville ikke la oss gå, satt på fangene våre og gråt. Klemte oss. Til slutt måtte vi bare sette en strek og se porten lukke seg bak oss en siste gang.

Det er helt uvirkelig å tenke på at de menneskebarna vi holdt i armene våre har så ufattelig annerledes fremtidshåp enn oss. Vi skal hjem og studere, tjene penger og leve gode liv (som seg hør og bør). Når disse barna passerer 18 år får de ikke lenger bo på barnehjem. Bolivia har ingen ordninger som fanger opp disse 18 år gamle barna. Uten familie, uten bosted og uten penger blir de overlatt til seg selv. Man skulle ikke tro det var mulig. Men verden er ikke Norge. Verden er mer brutal enn man kan fatte.

Nei, det er mye å ta inn over seg.

I morgen starter ferien i Rio de Janeiro. Det skal bli deilig med en mellomlanding for å fordøye alle inntrykk før vi omsider lander på Gardermoen 29. desember og det gamle livet tar til igjen - med ny innsikt og forståelse.