[ matsju pitsju ]

Selv om saltørkenens 48 timer i kjøretøy med hjul var døden for de fleste av deltakerne valgte vi å la være å sky ilden selv om vi var brent. Torsdag morgen startet vi med friskt mot på 12 timer i buss mot Peru, nærmere bestemt Cusco. Cusco er Sør-Amerikas svar på Roma, byen som alle veier i inkariket ledet til. En skulle tro at 12 timer i buss gikk fort, på ca 12 timer. Men det gjorde det ikke. Om lag 14 timer etter avreise fra La Paz kunne 10 komprimerte nordmenn kravle inn i minibussen som tok oss til hotellet. Jeg skal ikke overdramatisere, men når enkelte begynner å besvime på bussterminalen bør man ta hintet.

Det gjorde vi ikke, men stod opp klokken 3 på natta, 4 timer etter å ha lagt oss, for å begynne å nedlegge distansen mellom oss og den forsvunne og siden gjenoppdagede inkabyen. Med bil og tog var vi i 7-tiden fremme i tidenes mest turistifiserte landsby i dalstrøket nedenfor Machu Picchu. Middag på restaurant for 70 kroner gav oss en kraftig støkk som resulterte i at halve gruppa gikk gjennom dagen med faretruende lavt blodsukker. Guiden stod heldigvis litt ut fra galskapen som rådet der, og vi ble fort kompiser hele gjengen. Dessuten snakket han engelsk. Det var en luksus jeg ikke har følt på siden vi forlot Amsterdam.

Men la meg komme til blogginnleggets kjerne. Selve Machu Picchu:

Jeg må helt ærlig innrømme at ord ikke strekker til. Ikke bilder heller. Man sier at et bilde sier mer enn tusen ord, og jeg kan love dere at opplevelsen sier mer enn tusen bilder. Men nå har jeg engang bare valget mellom ord og bilder. Her kommer derfor en liten bildeserie fra den forsvunne inkaby. Prøv å tenk på frisk morgenluft med dugg på bakken, med noen av verdens mest eventyrlige daler og topper rundt dere. Se for dere sola som skinner gjennom sprekker i skylaget og føl suset av historie under føttene deres. Kjenn brisen i ansiktet og se for dere tidenes mest spektakulære arkitektoniske syn.

Platåene med avanserte dreneringssystemer som inkaene dyrket på.

Soltempelet. Steinene var nøyaktig tilslepne byggeklosser i et avansert puslespill. Se hvor perfekte skjøtene er..

Guiden i midten. Legg merke til fjelltoppen bak, og se terrassene der inkaene dyrket langt oppe i skråningen.

Hanna, Machu Picchu og (tro det eller ei) et vassdrag i rør for å forsyne Cusco med strøm i bakgrunnen..

Tur(ist)gruppa 

Oooooolaaav!

Kondorene var hellige for inkaene siden de bygde redene sine på fjelltoppene - nærmest himmelen. Med god vilje er dette en stor steinkondor.

Gutta i teamet :)

En liten hvil foran et stort stykke verdenshistorie

Baksidebilde på CDen vi skal gi ut - Thors streiker.. "Det er flaut, da!!"

På bussen ned fra Machu Picchu kom vi i en samtale med noen ungdommer fra Peru. Hele halvtimen ble filmet av to kameraer, og fotoshooten etterpå var ganske obligatorisk.

På vei hjem stoppet vi innom Titicacasjøen og besøkte sivøyene der. Det er øyer som er utelukkende laget av siv. Det er faktisk et helt lite samfunn med sivøyer på Titicacasjøen.

Dessverre var øysamfunnet helt ødelagt av turismen. "Møtet" med lokalbefolkningen minnet mest om et koreografert teaterinnslag. Men jeg må jo si at øyene og det opprinnelige livet her var kjempefascinerende.

På en liten tur på øya kom vi tilfeldigvis over lageret med boblejakker, adidasgensere og gasskomfyrer. Så går de ikke i festdrakt til hverdags allikevel, da..

Som turister har man som regel mye penger. Vi hadde faktisk greid å kvitte oss med alt av lokal valuta. Heldigvis hadde vi med et par lettlurte turister som handlet mer enn nordmenn i desember. Takk og pris. Ellers hadde det blitt passe kleint etter hvert =P

Bare for å understreke enda en gang at team er kos :)