A small step for man

Da Neil Armstrong var på sin berømte månetur så han ned på jorden, fra romskipet sitt. Der så han mye spennende, blant annet en svær isbre midt i Andesfjellene. Noen kilometer vest for Amazonasjungelen. Pussig? Ja. Han synes denne hvite flekken var så spennende at han dro dit etter å ha landet trygt på moder jord. Og vet dere hva? Det var en saltørken. Eller saltsjø, alt etter hva man liker å kalle det.

Som Armstrong følte også jeg dette kallet. Attenhundreogørten kilometer i diameter og opp mot 20 meter tykt (så vidt min skrantende spansk fikk ut av guidens uttalelse). Ihvertfall nok til salt på maten, som man sier i Norge.

Man kan jo ikke gjøre annet enn å beundre et så vanvittig syn. Og naturfenomen. Det sies at det her en gang var hav, den tiden da Sør-Amerika ikke så helt likt ut som i dag. Jordplater og lava og etcetera også videre. You get the picture. Så fordampet vannet, og saltet lå igjen. Kult.

Sol og salt og latter og sang!

Den grenseløse fantasiens grenser settes på prøve.

Det er klart at når man først møter David Beckham i saltørkenen sier det seg selv at man ber om et bilde.

Funfact: Halvparten av jordens litium holder til i saltørkenen. Slå den!

The Salty Boys synger julen inn. Ny CD i januar.

Men det var ikke bare uendelig med flatt, hardt saltunderlag reisebyrået hadde å by på. Langt derifra. Første natt tilbrakte vi på et salthotell, hundre prosent laget av salt (hvis man ser bort fra madrassen og doskåla). Det var overraskende likt et vanlig steinhotell, middels slitent og puritansk innredet. Den største forskjellen var at veggene smakte salt. Undertegnede kan bekrefte det.

Dagen derpå tilbrakte vi 90% i bil, og 10% på småstopp og lunsj. "Fifteen minutes for photography". På spansk, da. En udødelig setning. Vi så grønne, røde og blå laguner, med eller uten flamingoer. Dessuten så vi brune steiner. Uendelig, uendelig mange brune steiner.

En av de kulere brune steinene vi så på vår vei. Legg merke til fjellklatrerne oppi høgget.

Oppstillingsbilder blir liksom alltid vellykkede. Her for anledningen foran en aktiv vulkan. (Ca 3 cm under nedre bildekant. Helt sant.)

Bare et dårlig fotografisk bildebevis på at vi faktisk så flamingoer. Wee!

Andre natt tok vi på et vanlig steinhotell. Helt typisk, minusgrader om natta og steinovnsbakt om dagen. Grei mat og hyggelige irer på naborommet, for ikke å nevne aggregatet som lå vegg i vegg med seksmannsrommet vårt. Med én sparepære i taket og uten noen krefter i overskudd ble kvelden relativt kort. I 11-tiden så vi oss ferdige med våketiden. Men skjebnen ville oss ikke så vel, og natten ble kort og brutal med vekking kvart over fire. Guidene skulle vise oss soloppgangen.

Den soloppgangen ble en stor skuffelse. Ikke fordi lyset var dårlig. Heller tvert imot. Det er en av de fineste soloppgangene jeg har sett. Og vi var på tidenes location for å få fantastiske bilder. Svoveldampen stod imot oss og bakken hadde alle regnbuens farger takket være mineralene. Mens alle turistene knipset løs i skyggen satt jeg meg ned og ventet tålmodig på lyset. Og gledet meg som et barn. Da det var 10 beskjedne meter igjen før tidenes syn ropte guiden. Vamos! Vamos! Det betyr: Vi drar. Død over guider. Død og ulykke.

Spennende svovelgjørmeoppgulpshull med herlig fotolys i horisonten.

I tillegg til gjørmehull var det en "geysir" der. Fredrik (volontør) lot lua til Olav gjennomgå, til brusende jubel fra publikum.

På tross av skuffelser på fotofronten ble dagen fort bedre da vi kom frem til varmekilden. 35 grader celsius i vannet, 5 grader i lufta. Deilig.

På veien til saltørkenen stoppet vi på en kirkegård. En kirkegård for tog. Noen i teamet synes det var en latterlig turistattraksjon. Jeg synes det var et bra sted å ta bilder.

Før avreise fra reiseselskapet, men rett etter 12 timer i buss. Ambivalente følelser.

Kompis med posejuice som lekte med oss mens vi bestilte bussbilletter til hjemturen.

Når man bruker kameraet mitt til å ta 3 bilder i sekundet uten å spørre er det klart jeg tar igjen. Her er Håkon i fantastisk posering mellom "caps" og "ikke caps". Bien!

Men en så fantastisk tur måtte jo ha en hake. Vi hadde for anledningen to. Den første må være guiden. Makan til potte sur guide skal man lete lenge etter. Hvorfor bli guide hvis du hater å forklare naturfenomener, snakke med nye mennesker, kjøre bil og smile? Det er som å bli barneskolelærer og ikke kunne fordra barn. Hurra for studieveiledere!

Den andre haken var tross alt verst. Av 3 1/2 døgn på reise tilbrakte vi helt seriøst, uten å overdrive 2 av dem i bil eller buss. 48 timer med forkrøplede bein. Fy søren som vi jobba. Jeg er som regel glad for høyden min, men i fly, buss og bolivianske biler skulle jeg gitt skjorta for å være dverg.

Men det er klart vi koste oss. Gløgg ihjel.

Se, som vi koste oss!

Bonusmateriale til fotointeresserte: Bildene er til dels ubehandlet. Dårlig, I know. Men jeg prioriterte å få slengt ut et middels interessant innlegg mens det fortsatt var tidsaktuelt. Det er litt kjedelig å få et latterlig perfeksjonert innlegg fra Bolivia som er finpusset på Rønningen i Mai 2010. Men med litt tålmodighet er det fare for at noen av bildene blir byttet ut fortløpende etter å ha blitt behandlet ;)