The worlds most dangerous road

Mens jentene surfet i Chile hadde gutta endelig en frihelg alene til å gjøre akkurat det vi ville. Temperaturen steg ytterligere ved at Jonvik endelig kom på torsdag, slik at vi for første gang på lenge kunne avvikle en ekte guttekveld med hele den bedre halvparten av teamet. Dagene ble godt disponert, og alt ble gjort for å ha noe å misunne jentene med når de kom hjem fra tidenes surfeferie.

Som sagt kom Jonvik. Det alene er jo egentlig nok til å få noen og enhver til å angre på å ha lagt langturen til nettopp denne helgen. Men vi gav oss ikke der. For det første har vi overgått oss selv hva gjelder middagsretter. "Vilt"gryte (med kjøttdeig), timianmarinert kylling med ovnsbakte potetbåter eller provencalsk lammestek på potetseng? Ingenting er umulig.

På lørdag braket det løs kl 7 om morgenen med at jeg, rk, Olav, Håkon og Thors (Jonvik måtte ta det rolig pga høyden) dro friske og opplagte opp mot 4700 moh. Der starter den beryktede men elskede dødsveien. Death road, "The worlds most dangerous road" etc etc etc. Kjært barn, mange navn. Kort sagt er det en vanvittig smal, lang og bratt vei som går fra 4700 moh til 1200 moh. En vei med like mange dødsfall som lengdemeter, og med stup som får selv Olav til å bli svimmel. De fornuftige av oss ville sagt at det var galskap å sykle ned denne smale grusveien når man like gjerne kan ta den nybygde motorveien ned istedenfor. Og det er nettopp dette som gjør den til et ettertraktet turistmål. Logikk? Nei. Men en utrolig opplevelse.

Første etappe var med asfalt. Bred vei, litt for at lekne gutter skal få utspill for litt fartsbehov.

Jeg synes nesten mest synd på sjåføren av følgebilen vår, som fulgte oss ned hele veien..

To tøffe karer før starten på det store eventyret.

I løpet av 4-5 timer syklet vi fra frost og iskald vind mellom fjelltoppene og ned i fuktig, glovarm jungel med badebasseng. Klimaskiftet var helt spesielt. Vi syklet rett og slett gjennom alle Sør-Amerikas klimasoner på noen timer. Utsikten var det heller ingenting å si noe på.

På det verste var veien bare et par-tre meter bred. På høyre hånd var det hundre meter rett opp, og på venstre hånd var det hundre meter rett ned. Veien var det man kan kalle en god, norsk kjerrevei. Grus. Dessuten rant det vann over veien. Man skulle tro at ihvertfall jeg hadde nektet å sykle der. Men, det føltes faktisk ikke så farlig som teksten ovenfor tilsier. Jeg har ikke helt greid å bestemme meg hvor trygt det egentlig var. Men vi lever alle mann, og har enda en fantastisk opplevelse med oss i bagasjen hjem til Norge. For ikke å nevne den kule, røde t-skjorten vi fikk: "I survived the death road". Kult, hva? =P Hehe.

Jada, veien er bredere i svingene. Det der er jo et helt platå.

Lonely rider i jungelen.

Til de av dere som vurderer å legge neste års sommerferie til La Paz: Dødsveien er ganske obligatorisk.