Welcome to the jungle!

Torsdag dro 17 glade og spente teamdeltakere og volontører med taxi opp til flyplassen på El Alto. Med Amazonas som mål var temperaturen i gruppa høy. Vi fløy med et selskap som kledelig nok het AmasZonas. Jeg har aldri fløyet i et så lite fly før. Flyet tok 19 passasjerer, så vi hadde nesten hele flyet for oss selv. Jeg er glad jeg ikke har klaustrofobi, for trangere flykropp skal man lete lenge etter.

Vi forlot El Alto med tørre, svale 20 grader og dumpet ned i 38 helt forferdelig varme grader. Jeg kan skrive under på at luftfuktigheten gjør 38 grader til rene stekeovnen. Samtlige deltakere var gjennomvåte av svette og annen fuktighet fra vi landet i amazonas til vi var tilbake i La Paz tre dager senere. Alt av stoff, om det var rene eller brukte klær, var søkk våte. Spennende. Flyturen varte i 30 minutter, men klimaskiftet var enormt. Dessuten var det spennende å lande på en gressplen. Alle flyavganger er væravhengige, hvis det regner kan ingen fly verken ta av eller lande. Vi slapp heldigvis regn.

Etter en natt på hotell i den lokale landsbyen ventet 3 timer i bil innover i jungelen, før vi gikk over i lange, smale elvebåter for ytterligere 3 timer med reising. De siste 3 timene var mest spennende. Langs elva levde alt man kan tenke seg av små og store dyr. Vi så en haug med skilpadder, og aligatorene lå tett som hagl. Det var seriøst en aligator hver tiende meter - i tillegg til alle de i vannet vi ikke så. I tillegg var det noen pelskledde dyr jeg ville kalt for wombats der, en mellomting mellom gris, kanin og bever. Dessuten var elva full av pirajaer. Og - for ikke å glemme det kuleste - delfiner. Rosa delfiner, som de sier i reklamen. Grå, men med rosaskjær, som vi sier.

Etter å ha kjørt et par timer med båt kjørte guiden båten opp på elvebredden, også badet vi. Japp. I elva, som var full av aligatorer og pirajaer. "De spiser ikke mennesker". Dessuten badet vi med en delfin, og aligatorer holder seg unna delfiner. Vi følte oss ikke veldig høye i hatten, men ble etter hvert ganske varme i trøyene. Til tross for at pirajaene beit litt. Thors og Erik var kanskje de tøffeste, som på det mest ekstreme var bare 2 meter unna en aligator - mens begge var i vannet.

Etter langt om lenge og lengre enn langt var vi fremme ved campen. Veldig bra, med hengekøyer og myggnetting. Og overraskende bra mat! :)

Hvorfor husene står på påler, så langt unna elva? I regntiden, 4 måneder i året, stiger elvene 7-8 meter over sine bredder. Da må alle barn leke innendørs, fordi aligatorene svømmer under huset. (Barn kan i enkelte situasjoner forveksles med store fugler eller andre dyr. Faktisk skjer dette i snitt mellom en og to ganger i året i amazonas)

Senere på kvelden dro vi ut med båtene og lyste etter krokodiller. Nesten som å lyse etter krabber, men et par hakk mer spennende. Øynene deres reflekterer lys bra, så de var lette å se. Etter å ha lyst en stund lurte guiden på om vi ville holde en aligator. Vi trodde ikke på han. Men da han stakk hånda ned i vannet og løftet opp en halvmeter lang aligator skjønte vi at han mente alvor.

Morgenen etter dro vi ut på noe jeg vil kalle en afrikansk savanne for å jakte på anakonda mellom "sivet".

Og vi fant. Vi tok på den, og jeg løftet den etter halen. Fascinerende dyr. (Fint om dere legger merke til den snedige jungelhatten. 20 bolivianos på markedet. Den reddet turen!)

En av guidene våre ville vise oss litt aligatorlek. Så han bandt et stykke kylling til et tau og - ja - bildet taler vel for seg selv.

Etterpå fisket vi pirajaer med kjøttbiter på krok. Det var helt vilt. Bare man senket kjøttbiten ned i vannet begynte det å koke i løpet av sekunder, også var kjøttet borte. Fisking i Amazonas er ikke som i Norge. Fisken "biter ikke på kroken", du må nappe til deg snøret med en gang det begynner å koke litt og håpe på at kroken greier å hekte seg fast i en fisk. Dette var en kunst som skulle vise seg å være vanskelig, og jeg endte opp med en sturslig sardin på knappe to centimetre. Jeg følte at jeg var med i en tegnefilm. (Men jeg fikk ihvertfall fisk)

På søndagen, hjemreisedagen, badet vi en del mer, også bar det hjemover. 2,5 timer i båt, 2,5 timer i bil, en halvtime på fly og en del evigheter med venting innimellom. Jeg kan love dere at det å kjøre jeep på en tvilsom jungelvei med en innfødt bolivianer kan gå helt vanvittig for seg. Stein på størrelse med tomater spretter veggimellom. Én av dem traff og knuste frontruta litt, men det var ikke første gang. Frontrutene i jungelen er generelt ganske frostede, for å si det pent.

Vel hjemme ventet en (etterlengtet) dusj og hauger med klesvask. Men med helt fantastiske opplevelser i bagasjen.