5600 bitre meter over havet

Med andregradsforbrenning på tre fingertupper og et fantastisk pågangsmot forlot jeg Casa Alianza fredag morgen med Marianne, Erik, Tonje og Maren. Huayna Potosi, 6088 moh, "verdens letteste 6000-meters fjell" (en setning som gikk igjen og irriterte meg i en liten evighet natt til søndag) skulle overvinnes.

Meg, Marianne og Erik foran Huayna Potosi.

Fredagen kom vi til basecamp på 4750 moh. Fantastisk god mat og iskalde rom. Dagen tilbrakte vi stort sett i nærmeste isbre, der vi øvde til toppturen. Vi gikk med isøkser og pigger på skoene, og klatret opp en vertikal isvegg. Og litt rappellering. Det var gøy!

Klare for isbre fredag ettermiddag.

Marianne i aksjon.

En god gjeng som nyter forretten på basecamp.

Basecamp med Huayna Potosi i bakgrunnen. Highcamp kan muligens skimtes langt oppe i skråningen, som én enslig pixel øverst på det grå der isbreen splittes i to.

Lørdag stod vi sent opp, spiste en god frokost og "nøt" høyden i solveggen på basecamp. Selv om det var deilig å sitte der var vi overmodne for avreise da vi begynte å gå litt over klokken ett. På tre og en halv time la vi bak oss 550 høydemeter før vi nådde highcamp rundt kl 5. Etter et lett suppemåltid la vi oss til å sove kl 6. 18-null-null. Litt tidligere enn vanlig. Gjennomsnittsnordmannen på highcamp sov ca én time. Planen var å gå fra highcamp mot toppen på 6088 moh halv 12 på natten. Etter å ha ligget og vridd oss i uendelige stunder sjekka Maren tilfeldigvis klokka og så at den var ett. Altså hadde vi forsovet oss. Vi vekket guidene og kjeftet en del på norsk for at de ikke hadde mer kontroll. Poenget er nemlig at man bør være på toppen til kl 7 ca, både på grunn av soloppgangen og fordi sikten er best tidlig om morgenen. Derfor fikk vi mindre tid på de 800 høydemeterne opp til toppen. Og sannsynligheten for høydesyke steg fordi vi måtte holde høyere tempo.

Med hodelykter, isøkser og utstyr ellers som var en nordpolfarer verdig tok vi fatt på den store oppgaven. Det var helt fantastisk å gå i tau med hodelykter i den svarte natta og bare ane omrissene av fjellene rundt oss.

Men min tur endte brått. Høydesyken innhentet meg med oppkast og hodepine. På 5600 moh måtte jeg se meg slått av naturen. Mann mot natur - og mannen tapte. Jeg tror moder jord har definert mitt aksjonsområde. Og jeg ville bryte grensen. Da blir man slått hardt tilbake.

Det er klart det er surt å gå nedover med en spansktalende guide i nattemørket når man ser de andre hodelyktene i jevnt tempo mot toppen. Og jeg som til og med hadde bestemt hvilken sang jeg skulle høre på toppen. Jeg kommer aldri til å få samme forhold til "Is there a ghost" av Band of Horses.

"Vel" nede på highcamp ble et forsøk på å få i meg tre slurker cola besvart på en kort og brutal måte. Jeg har aldri opplevd noe så merkelig. Mellom kl ett på natten og til jeg var nede på casa alianza kl halv 11 på formiddagen på søndag greide jeg ikke å spise og drikke noen ting. Jeg var så tørst som jeg aldri har vært, men visste at selv vann var uaktuelt å få ned. Snakk om å dø av sult en meter fra kjøleskapet. Jeg satt med en toliters flaske med iskald vann i fanget og trodde jeg skulle krepere av tørst.

Meg og min spansktalende redningsmann.

Jeg var nede på basecamp nærmere halv åtte. Derfra tok jeg taxi med Maren. Vi fant ut at vi ikke kunne vente på de andre med å dra tilbake, vi måtte ned til "lavlandet" La Paz på 3300 moh så fort som mulig.

I dag var jeg hos legen, nesten for første gang i livet. En typisk boliviansk lege som kom 15 minutter for sent til legetimen min. Men han snakket engelsk, da. Da jeg sa at jeg hadde vært på Huayna Potosi dro han frem sitt eget fotoalbum fra en gang han selv var der. Etter å ha sittet og tørrpratet om hvor vakre disse fjellene er (noe de virkelig er) en stund lyttet han på pusten min. Jeg har vann i lungene, må ta tabletter og drikke tidenes verst smakende medisin. Alt for helsa, som jeg pleier å si.

For å slå det fast: Jeg angrer ikke på turen. Det var en helt fantastisk opplevelse, med oppkast, vann i lungene, hodepine og hele pakka. Fjellet var fantastisk, og isbregåing om natta anbefales på det sterkeste. Jeg skulle gjerne nådd toppen, men valgte definitivt riktig da jeg snudde.

Slik ser en i utgangspunktet motivert men mislykket turgåer ut klokken 6 om morgenen i Andesfjellene i Sør-Amerika.