Rykk fram til start

Nå sitter jeg i sofaen i resepsjonen på Hotel Matiz, flyplasshotellet i Sao Paulo. Den samme sofaen som jeg skrev det første Sør-Amerikanske blogginnlegget fra den 14. oktober 2009. Om en time drar vi for å sjekke inn, og da har vi one way ticket til norge.

De siste dagene har vært spennende. Ilha Grande - en fin, men kanskje noe oppskrytt øy. Turistifisert. Flere nordmenn enn på kanariøyene i påsken. En av de norske grupperingene var til og med der for å feire bryllup. Så, for første gang på 2 og en halv måned måtte vi passe på hva vi sa om folk vi så rundt oss. Sannsynligheten for at de var norske var tilstedeværende.

For å slenge inn et lite klageavsnitt kan jeg jo informere de interesserte om at kløing er djevelens oppfinnelse. For første gang i livet har jeg reagert på solbrenthet med heftig, heftig kløe. Sånn at du ikke orker å stå, liksom, at man snakker stykkevis og delt. Fyttirakkern. Siste "anfall" kom på bussen i natt. Trodde jeg skulle få klaustrofobi av å tenke på at jeg ikke kom til noe apotek før bussturen var ferdig om 3 timer. Én god ting har det kommet ut av det, da. Jeg har blitt en racer på snille banneord.

Nei, men fra alvor til spøk. Nå skjer det. Jeg er så klar for Norge at det kribler i kroppen. Ribbe og pinnekjøtt venter på middagsbordet i en julepyntet stue. Tynne laken i klamme rom skal byttes ut med min egen, kjæreste dundyne. I et iskaldt soverom. Stereoanlegget mitt skal ikke stå stille ett sekund. Et eget bad! Et helt soverom, bare for meg selv. Snø! Også gleder jeg meg som en unge til å kjøre bil. (Pappa: Den neste uken har dere i realiteten bare én bil)

Kjære, kjære Norge. Nå kommer vi.

Nidarosdomens guttekor synger julen inn - nå også på Ilha Grande

Vær hilset.

Kvelden er en realitet, julaften er per definisjon overstått om 37 minutter, brasiliansk tid. Jeg sitter i senga i frisk bris fra vifta i taket og svetter som en gris. Garantert godt opp mot 30 grader og klamt. Klissvått. Men med nidarosdomens guttekor på øret er det ikke mulig å unngå å la seg rive med. Det er jul!

I dag har vi vært på en av verdens 10 fineste strender. 5 og en halv kilometer lang, og med sand som var så fin at det knaste under føttene våre. Overraskende likt potetmel, faktisk.

Jeg våknet tradisjon tro opp julaftens morgen med en god og rød rygg, med få timers søvn bak meg. Solbrentheten er en lett forbannelse, og får meg til å lengte til 10 minusgrader og mørketid i Norge.

På kvelden feiret vi Jesus med å spise en god og lang middag på restaurant, før vi rundet av med is i løsvekt og julesang ytterst på en av bryggene. Etter det gikk vi rundt en ødelagt lysmast på betongsokkel, før vi rundet av en minneverdig aften med 3/4 av en katolsk kveldsmesse.

La meg sitere nidarosdomens guttekor: Hallelujah.

Ha en ellers fantastisk julehøytid!

Niterói er historie om 10 timer (and counting)

Japp, da er overnattingssted #2 også overstått. Dagene flyr, ganske innholdsløse men vanvittig avslappende. Sola er intens, vannet er for varmt til avkjøling og airconditionen på rommet er verdt sin vekt i gull. Vi teller ned dagene til jul og åpner stakkarslige luker i kalenderen på postbanken.no.

I dag var det "fri bar" på klubben. Hele dagen. Alt vi ville ha av drikke, mat og is. Noen ganger smiler verden til oss.

Ut over det har jeg nesten gått meg vill i Rio de Janeiro på jakt etter en North Face bag, og mitt livs første ekte havaianasgnagsår har sett dagens lys. Solbrentheten har gått kraftig ned, men i morgen skal jeg få den opp på et mer respektabelt nivå igjen.

Ilha Grande, here we come.

Solbrente lår

Mye kan sies om de siste dagene, men det meste kan oppsummeres med noen få ord: Mørkerosa lår.

Team Kåffa ankom Rio de Janeiro mandag kveld, etter en del reisetimer. Men så vant som vi er med å reise på kummerlig vis var det naturligvis ingen sak.

På et fint hostell bare noen kvartaler fra Copacabana gikk de 3 første dagene i Brasil som et olja lyn. For de som ikke vet det kan jeg opplyse om at Copacabana (i tillegg til å være en del av rio) er en 3 kilometer lang strand med verdens fineste, hviteste sand. Høye bølger, sterk sol og varmt vann. Fantastisk.

Jeg har forresten spist villsvin, kyllinghjerte, buffalo, gris, kalkun, kylling og alle deler av kua på én og samme restaurant. Og attpåtil var det gratis. Tips til reisende: Ta med dere Eivind Arnevåg på tur. Han har kontakter.

De samme kontaktene sørget for gratis busstransport til Niterói, en halvøy utenfor/i Rio de Janeiro. Dit kom vi for noen timer siden (i skrivende stund) og bor nå på en seilklubb med svømmebasseng, kunstgressbane, sandvolleyball og det meste man kan komme på. Selv om soverommet minner oss litt om Auschwitz må man ikke kimse av at vi har 6 doer og 6 dusjer å fordele på 12 mennesker. Hallelujah.

Vi lever, vi har det fint, vi bader, går med havaianas og vi er solbrente. Og alt dette skjer i desember. Kos dere med snøen, a =P

Jo, det glemte jeg å si. Vi har besøkt Jesus. Han står rett oppi høgget her. Hvem skulle trodd det?

Siste dag i Bolivia..

For to korte måneder siden landet 11 spente teamdeltakere på El Alto, 4000 meter over havet. Lite visste vi den gang om sykdom, fattigdom og elendighet. Om amøber, salmonella og infeksjoner, om vann i lungene. Om fantastiske møter med mennesker, om gode og nære vennskap, om livsglede og pågangsmot. Om et liv utenfor den norske bobla. Om saltørkener, dødsveier og 6000-meters topper. Om taxiturer og Toyota Hiace med 15 sitteplasser.

Nå er alt så meget annerledes.

Det er ikke med lett sinn vi om 15 timer setter oss på flyet mot Sao Paulo. 2 fantastiske, forferdelige, utfordrende og uendelig lærerike måneder ligger bak oss. Nå er det opp til oss hva neste skritt blir. Hvor lenge vil lærdommen sitte? Hvordan blir livet i Norge? Hvilke oppdagelser har vi foran oss, som springer ut av det vi har bak oss?

Vi kan ikke gjøre annet enn å takke Misjonsalliansen, utsendingene, de andre volontørene og alle de gode menneskene som bor i Bolivia. De har gitt oss en mulighet av de sjeldne, noe stort. Og de har gjort det på en god måte. Man kan bare ta av seg hatten.

Avskjeden på barnehjemmet var veldig sterk. Takket være engasjerte foreldre som samlet inn hele 17 000 kroner til oss fikk vi feiret en slags jul med barna. Gaver, kjeks og juice til alle. Gleden strålte fra barna og stod i sterk kontrast til Bergensregnet som trommet mot bølgeblikken. Vi spurte en av de voksne damene om å forklare barna at vi aldri kom tilbake igjen. Hun holdt en lengre tale der hun med tårer i øynene forsikret barna om at vi kom til å ha det fint "vi også", at vi ikke forsvant, men skulle tilbake til våre egne familier. At vi hadde samme gud og alltid ville være i hverandres hjerter. Det ble en sterk avskjed. Barna ville ikke la oss gå, satt på fangene våre og gråt. Klemte oss. Til slutt måtte vi bare sette en strek og se porten lukke seg bak oss en siste gang.

Det er helt uvirkelig å tenke på at de menneskebarna vi holdt i armene våre har så ufattelig annerledes fremtidshåp enn oss. Vi skal hjem og studere, tjene penger og leve gode liv (som seg hør og bør). Når disse barna passerer 18 år får de ikke lenger bo på barnehjem. Bolivia har ingen ordninger som fanger opp disse 18 år gamle barna. Uten familie, uten bosted og uten penger blir de overlatt til seg selv. Man skulle ikke tro det var mulig. Men verden er ikke Norge. Verden er mer brutal enn man kan fatte.

Nei, det er mye å ta inn over seg.

I morgen starter ferien i Rio de Janeiro. Det skal bli deilig med en mellomlanding for å fordøye alle inntrykk før vi omsider lander på Gardermoen 29. desember og det gamle livet tar til igjen - med ny innsikt og forståelse.

Valgets kvaler

er som følger:

• ingen taxier, busser, minibusser etc
• ingen åpne butikker
• film-seing
• mac-sitting
• hyperhet
• innestengt på casa
• sen morgen
• sen kveld
• nada å gjøre

I dag var det altså valgdag. Dagen da det ikke fantes noe å gjøre. Dagen da man fikk bot for å kjøre bil. Dagen da alle butikkene var stengt. Dagen da alle ble sittende på casa.

En slags tvungen avslapningsdag. Egentlig er det jo litt deilig, da.

:)

Ps. Evo, Sør-Amerikas nye Iran-vennlige nesten-kommunist vil etter valgdagsmålingen få 59% av stemmene. Ikke uventet. Men heldigvis fikk han ikke 67%, altså 2/3 flertall. Da hadde Bolivia fått en demokratisk valgt diktator, med alle muligheter til å endre selv grunnloven etter eget ønske. Neste Fidel Castro? Nope. Ikke ved dette valget. Takk og lov.

Verdens største underverker

På torsdag vendte vi snuten i retning Combaya, tre timers kjøretur fra La Paz. Misjonsalliansen holder i disse dager på å fase ut et ti år gammelt prosjekt i Combaya, som er en fattig kommune i det bolivianske fjellandskapet. I løpet av disse årene har 98% fått innlagt vann, det er bygd helsestasjoner og skoler. Man har startet blomsterprosjekt for kvinner og funksjonshemmede som har sørget for å gi dem en inntekt større enn mannen i huset. Dette har igjen endret synet på disse to gruppene radikalt. I de små bygdene er innavl utbredt, så forekomsten av funksjonshemminger er mye større enn normalt. Disse har nå fått et liv utenfor husets fire vegger. I tillegg kommer kursing og opplæring i f eks jordbruk, som er sørget for en tredobling av produksjonen. Sammen med mange andre små og store innsatser har livene til disse menneskene blitt endret til det ugjenkjennelige.

Etter en time på ordentlig grov grusvei (som i regntiden er eneste vei inn og ut av dalen) kom vi over åskammen og så en av verdens vakreste daler utfolde seg nedenfor oss. Så bortgjemt, og så vakker.

Døgnet ble spennende for oss. Det startet med fotballkamp og endte opp i kirka ut i de sene timer. Den lokale skolen skulle ha sommeravslutning (ja, den 3. desember) og vi var blitt bedt dit for anledningen. Der fikk vi smake på den bitre siden av boliviansk kultur. Avslutningen skulle starte kl 19, men var ikke i gang før kl 21. Allerede da var vi passe slitne. Etter en time med middelmådige skuespillinnslag på aymara (indiansk stammespråk) begynte vi å bli litt... Lei? Ihvertfall synes vi, etter norsk målestokk, at kvelden burde begynne å nærme seg slutten. Etter fire timer var vi på det åttende "siste nummer" den kvelden. Halve kirken sov, og vi jobba som aldri før.

Den natta ble god.

Dagen etter våknet en av de norske reisende med matforgiftning. BOMBE at det var meg :P Hehe. Nei, jeg skal ikke klage. Jeg tror jeg har vært den desidert heldigste i teamet hva gjelder sykdom. Har sluppet unna mye, så det var vel på tide.

En av innbyggerne i Combaya sa tidligere at "vi har lurt mye på hvorfor dere kom akkurat hit. Vi kan bare takke Gud. Ingen andre vet om oss." Som Stig sa så uttrykker dette kjernen i Misjonsalliansens måte å misjonere på. Ikke gjennom direkte uttalt misjon, men gjennom diakoni og Guds nestekjærlighet for alle mennesker.

[ matsju pitsju ]

Selv om saltørkenens 48 timer i kjøretøy med hjul var døden for de fleste av deltakerne valgte vi å la være å sky ilden selv om vi var brent. Torsdag morgen startet vi med friskt mot på 12 timer i buss mot Peru, nærmere bestemt Cusco. Cusco er Sør-Amerikas svar på Roma, byen som alle veier i inkariket ledet til. En skulle tro at 12 timer i buss gikk fort, på ca 12 timer. Men det gjorde det ikke. Om lag 14 timer etter avreise fra La Paz kunne 10 komprimerte nordmenn kravle inn i minibussen som tok oss til hotellet. Jeg skal ikke overdramatisere, men når enkelte begynner å besvime på bussterminalen bør man ta hintet.

Det gjorde vi ikke, men stod opp klokken 3 på natta, 4 timer etter å ha lagt oss, for å begynne å nedlegge distansen mellom oss og den forsvunne og siden gjenoppdagede inkabyen. Med bil og tog var vi i 7-tiden fremme i tidenes mest turistifiserte landsby i dalstrøket nedenfor Machu Picchu. Middag på restaurant for 70 kroner gav oss en kraftig støkk som resulterte i at halve gruppa gikk gjennom dagen med faretruende lavt blodsukker. Guiden stod heldigvis litt ut fra galskapen som rådet der, og vi ble fort kompiser hele gjengen. Dessuten snakket han engelsk. Det var en luksus jeg ikke har følt på siden vi forlot Amsterdam.

Men la meg komme til blogginnleggets kjerne. Selve Machu Picchu:

Jeg må helt ærlig innrømme at ord ikke strekker til. Ikke bilder heller. Man sier at et bilde sier mer enn tusen ord, og jeg kan love dere at opplevelsen sier mer enn tusen bilder. Men nå har jeg engang bare valget mellom ord og bilder. Her kommer derfor en liten bildeserie fra den forsvunne inkaby. Prøv å tenk på frisk morgenluft med dugg på bakken, med noen av verdens mest eventyrlige daler og topper rundt dere. Se for dere sola som skinner gjennom sprekker i skylaget og føl suset av historie under føttene deres. Kjenn brisen i ansiktet og se for dere tidenes mest spektakulære arkitektoniske syn.

Platåene med avanserte dreneringssystemer som inkaene dyrket på.

Soltempelet. Steinene var nøyaktig tilslepne byggeklosser i et avansert puslespill. Se hvor perfekte skjøtene er..

Guiden i midten. Legg merke til fjelltoppen bak, og se terrassene der inkaene dyrket langt oppe i skråningen.

Hanna, Machu Picchu og (tro det eller ei) et vassdrag i rør for å forsyne Cusco med strøm i bakgrunnen..

Tur(ist)gruppa 

Oooooolaaav!

Kondorene var hellige for inkaene siden de bygde redene sine på fjelltoppene - nærmest himmelen. Med god vilje er dette en stor steinkondor.

Gutta i teamet :)

En liten hvil foran et stort stykke verdenshistorie

Baksidebilde på CDen vi skal gi ut - Thors streiker.. "Det er flaut, da!!"

På bussen ned fra Machu Picchu kom vi i en samtale med noen ungdommer fra Peru. Hele halvtimen ble filmet av to kameraer, og fotoshooten etterpå var ganske obligatorisk.

På vei hjem stoppet vi innom Titicacasjøen og besøkte sivøyene der. Det er øyer som er utelukkende laget av siv. Det er faktisk et helt lite samfunn med sivøyer på Titicacasjøen.

Dessverre var øysamfunnet helt ødelagt av turismen. "Møtet" med lokalbefolkningen minnet mest om et koreografert teaterinnslag. Men jeg må jo si at øyene og det opprinnelige livet her var kjempefascinerende.

På en liten tur på øya kom vi tilfeldigvis over lageret med boblejakker, adidasgensere og gasskomfyrer. Så går de ikke i festdrakt til hverdags allikevel, da..

Som turister har man som regel mye penger. Vi hadde faktisk greid å kvitte oss med alt av lokal valuta. Heldigvis hadde vi med et par lettlurte turister som handlet mer enn nordmenn i desember. Takk og pris. Ellers hadde det blitt passe kleint etter hvert =P

Bare for å understreke enda en gang at team er kos :)

A small step for man

Da Neil Armstrong var på sin berømte månetur så han ned på jorden, fra romskipet sitt. Der så han mye spennende, blant annet en svær isbre midt i Andesfjellene. Noen kilometer vest for Amazonasjungelen. Pussig? Ja. Han synes denne hvite flekken var så spennende at han dro dit etter å ha landet trygt på moder jord. Og vet dere hva? Det var en saltørken. Eller saltsjø, alt etter hva man liker å kalle det.

Som Armstrong følte også jeg dette kallet. Attenhundreogørten kilometer i diameter og opp mot 20 meter tykt (så vidt min skrantende spansk fikk ut av guidens uttalelse). Ihvertfall nok til salt på maten, som man sier i Norge.

Man kan jo ikke gjøre annet enn å beundre et så vanvittig syn. Og naturfenomen. Det sies at det her en gang var hav, den tiden da Sør-Amerika ikke så helt likt ut som i dag. Jordplater og lava og etcetera også videre. You get the picture. Så fordampet vannet, og saltet lå igjen. Kult.

Sol og salt og latter og sang!

Den grenseløse fantasiens grenser settes på prøve.

Det er klart at når man først møter David Beckham i saltørkenen sier det seg selv at man ber om et bilde.

Funfact: Halvparten av jordens litium holder til i saltørkenen. Slå den!

The Salty Boys synger julen inn. Ny CD i januar.

Men det var ikke bare uendelig med flatt, hardt saltunderlag reisebyrået hadde å by på. Langt derifra. Første natt tilbrakte vi på et salthotell, hundre prosent laget av salt (hvis man ser bort fra madrassen og doskåla). Det var overraskende likt et vanlig steinhotell, middels slitent og puritansk innredet. Den største forskjellen var at veggene smakte salt. Undertegnede kan bekrefte det.

Dagen derpå tilbrakte vi 90% i bil, og 10% på småstopp og lunsj. "Fifteen minutes for photography". På spansk, da. En udødelig setning. Vi så grønne, røde og blå laguner, med eller uten flamingoer. Dessuten så vi brune steiner. Uendelig, uendelig mange brune steiner.

En av de kulere brune steinene vi så på vår vei. Legg merke til fjellklatrerne oppi høgget.

Oppstillingsbilder blir liksom alltid vellykkede. Her for anledningen foran en aktiv vulkan. (Ca 3 cm under nedre bildekant. Helt sant.)

Bare et dårlig fotografisk bildebevis på at vi faktisk så flamingoer. Wee!

Andre natt tok vi på et vanlig steinhotell. Helt typisk, minusgrader om natta og steinovnsbakt om dagen. Grei mat og hyggelige irer på naborommet, for ikke å nevne aggregatet som lå vegg i vegg med seksmannsrommet vårt. Med én sparepære i taket og uten noen krefter i overskudd ble kvelden relativt kort. I 11-tiden så vi oss ferdige med våketiden. Men skjebnen ville oss ikke så vel, og natten ble kort og brutal med vekking kvart over fire. Guidene skulle vise oss soloppgangen.

Den soloppgangen ble en stor skuffelse. Ikke fordi lyset var dårlig. Heller tvert imot. Det er en av de fineste soloppgangene jeg har sett. Og vi var på tidenes location for å få fantastiske bilder. Svoveldampen stod imot oss og bakken hadde alle regnbuens farger takket være mineralene. Mens alle turistene knipset løs i skyggen satt jeg meg ned og ventet tålmodig på lyset. Og gledet meg som et barn. Da det var 10 beskjedne meter igjen før tidenes syn ropte guiden. Vamos! Vamos! Det betyr: Vi drar. Død over guider. Død og ulykke.

Spennende svovelgjørmeoppgulpshull med herlig fotolys i horisonten.

I tillegg til gjørmehull var det en "geysir" der. Fredrik (volontør) lot lua til Olav gjennomgå, til brusende jubel fra publikum.

På tross av skuffelser på fotofronten ble dagen fort bedre da vi kom frem til varmekilden. 35 grader celsius i vannet, 5 grader i lufta. Deilig.

På veien til saltørkenen stoppet vi på en kirkegård. En kirkegård for tog. Noen i teamet synes det var en latterlig turistattraksjon. Jeg synes det var et bra sted å ta bilder.

Før avreise fra reiseselskapet, men rett etter 12 timer i buss. Ambivalente følelser.

Kompis med posejuice som lekte med oss mens vi bestilte bussbilletter til hjemturen.

Når man bruker kameraet mitt til å ta 3 bilder i sekundet uten å spørre er det klart jeg tar igjen. Her er Håkon i fantastisk posering mellom "caps" og "ikke caps". Bien!

Men en så fantastisk tur måtte jo ha en hake. Vi hadde for anledningen to. Den første må være guiden. Makan til potte sur guide skal man lete lenge etter. Hvorfor bli guide hvis du hater å forklare naturfenomener, snakke med nye mennesker, kjøre bil og smile? Det er som å bli barneskolelærer og ikke kunne fordra barn. Hurra for studieveiledere!

Den andre haken var tross alt verst. Av 3 1/2 døgn på reise tilbrakte vi helt seriøst, uten å overdrive 2 av dem i bil eller buss. 48 timer med forkrøplede bein. Fy søren som vi jobba. Jeg er som regel glad for høyden min, men i fly, buss og bolivianske biler skulle jeg gitt skjorta for å være dverg.

Men det er klart vi koste oss. Gløgg ihjel.

Se, som vi koste oss!

Bonusmateriale til fotointeresserte: Bildene er til dels ubehandlet. Dårlig, I know. Men jeg prioriterte å få slengt ut et middels interessant innlegg mens det fortsatt var tidsaktuelt. Det er litt kjedelig å få et latterlig perfeksjonert innlegg fra Bolivia som er finpusset på Rønningen i Mai 2010. Men med litt tålmodighet er det fare for at noen av bildene blir byttet ut fortløpende etter å ha blitt behandlet ;)

Husker du hva du fikk til jul i fjor?

The worlds most dangerous road

Mens jentene surfet i Chile hadde gutta endelig en frihelg alene til å gjøre akkurat det vi ville. Temperaturen steg ytterligere ved at Jonvik endelig kom på torsdag, slik at vi for første gang på lenge kunne avvikle en ekte guttekveld med hele den bedre halvparten av teamet. Dagene ble godt disponert, og alt ble gjort for å ha noe å misunne jentene med når de kom hjem fra tidenes surfeferie.

Som sagt kom Jonvik. Det alene er jo egentlig nok til å få noen og enhver til å angre på å ha lagt langturen til nettopp denne helgen. Men vi gav oss ikke der. For det første har vi overgått oss selv hva gjelder middagsretter. "Vilt"gryte (med kjøttdeig), timianmarinert kylling med ovnsbakte potetbåter eller provencalsk lammestek på potetseng? Ingenting er umulig.

På lørdag braket det løs kl 7 om morgenen med at jeg, rk, Olav, Håkon og Thors (Jonvik måtte ta det rolig pga høyden) dro friske og opplagte opp mot 4700 moh. Der starter den beryktede men elskede dødsveien. Death road, "The worlds most dangerous road" etc etc etc. Kjært barn, mange navn. Kort sagt er det en vanvittig smal, lang og bratt vei som går fra 4700 moh til 1200 moh. En vei med like mange dødsfall som lengdemeter, og med stup som får selv Olav til å bli svimmel. De fornuftige av oss ville sagt at det var galskap å sykle ned denne smale grusveien når man like gjerne kan ta den nybygde motorveien ned istedenfor. Og det er nettopp dette som gjør den til et ettertraktet turistmål. Logikk? Nei. Men en utrolig opplevelse.

Første etappe var med asfalt. Bred vei, litt for at lekne gutter skal få utspill for litt fartsbehov.

Jeg synes nesten mest synd på sjåføren av følgebilen vår, som fulgte oss ned hele veien..

To tøffe karer før starten på det store eventyret.

I løpet av 4-5 timer syklet vi fra frost og iskald vind mellom fjelltoppene og ned i fuktig, glovarm jungel med badebasseng. Klimaskiftet var helt spesielt. Vi syklet rett og slett gjennom alle Sør-Amerikas klimasoner på noen timer. Utsikten var det heller ingenting å si noe på.

På det verste var veien bare et par-tre meter bred. På høyre hånd var det hundre meter rett opp, og på venstre hånd var det hundre meter rett ned. Veien var det man kan kalle en god, norsk kjerrevei. Grus. Dessuten rant det vann over veien. Man skulle tro at ihvertfall jeg hadde nektet å sykle der. Men, det føltes faktisk ikke så farlig som teksten ovenfor tilsier. Jeg har ikke helt greid å bestemme meg hvor trygt det egentlig var. Men vi lever alle mann, og har enda en fantastisk opplevelse med oss i bagasjen hjem til Norge. For ikke å nevne den kule, røde t-skjorten vi fikk: "I survived the death road". Kult, hva? =P Hehe.

Jada, veien er bredere i svingene. Det der er jo et helt platå.

Lonely rider i jungelen.

Til de av dere som vurderer å legge neste års sommerferie til La Paz: Dødsveien er ganske obligatorisk.