Verdens største underverker

På torsdag vendte vi snuten i retning Combaya, tre timers kjøretur fra La Paz. Misjonsalliansen holder i disse dager på å fase ut et ti år gammelt prosjekt i Combaya, som er en fattig kommune i det bolivianske fjellandskapet. I løpet av disse årene har 98% fått innlagt vann, det er bygd helsestasjoner og skoler. Man har startet blomsterprosjekt for kvinner og funksjonshemmede som har sørget for å gi dem en inntekt større enn mannen i huset. Dette har igjen endret synet på disse to gruppene radikalt. I de små bygdene er innavl utbredt, så forekomsten av funksjonshemminger er mye større enn normalt. Disse har nå fått et liv utenfor husets fire vegger. I tillegg kommer kursing og opplæring i f eks jordbruk, som er sørget for en tredobling av produksjonen. Sammen med mange andre små og store innsatser har livene til disse menneskene blitt endret til det ugjenkjennelige.

Etter en time på ordentlig grov grusvei (som i regntiden er eneste vei inn og ut av dalen) kom vi over åskammen og så en av verdens vakreste daler utfolde seg nedenfor oss. Så bortgjemt, og så vakker.

Døgnet ble spennende for oss. Det startet med fotballkamp og endte opp i kirka ut i de sene timer. Den lokale skolen skulle ha sommeravslutning (ja, den 3. desember) og vi var blitt bedt dit for anledningen. Der fikk vi smake på den bitre siden av boliviansk kultur. Avslutningen skulle starte kl 19, men var ikke i gang før kl 21. Allerede da var vi passe slitne. Etter en time med middelmådige skuespillinnslag på aymara (indiansk stammespråk) begynte vi å bli litt... Lei? Ihvertfall synes vi, etter norsk målestokk, at kvelden burde begynne å nærme seg slutten. Etter fire timer var vi på det åttende "siste nummer" den kvelden. Halve kirken sov, og vi jobba som aldri før.

Den natta ble god.

Dagen etter våknet en av de norske reisende med matforgiftning. BOMBE at det var meg :P Hehe. Nei, jeg skal ikke klage. Jeg tror jeg har vært den desidert heldigste i teamet hva gjelder sykdom. Har sluppet unna mye, så det var vel på tide.

En av innbyggerne i Combaya sa tidligere at "vi har lurt mye på hvorfor dere kom akkurat hit. Vi kan bare takke Gud. Ingen andre vet om oss." Som Stig sa så uttrykker dette kjernen i Misjonsalliansens måte å misjonere på. Ikke gjennom direkte uttalt misjon, men gjennom diakoni og Guds nestekjærlighet for alle mennesker.