Team Kåffa går inn i historien!

Hei kjære trofaste lesere. Som har sjekket bloggen hver eneste dag siden siste innlegg om turen i krateret i februar. Frykt ikke. Her kommer et rykende ferskt blogginnlegg, for å sette en endelig og verdig avslutning på et fantastisk år.

Mine damer og herrer. Team Kåffa ble offisielt avsluttet på tirsdag. Det var en verdig avslutning hos Prest Vegard med grilling, kleskode: dress og 17. mai-leker.

Men er Team Kåffa ferdig? Aldri mer? Bare et vindpust i historien? Nei! =D Teamet består selv om vi ikke lenger bor på Rønningen eller kanskje ikke i samme by engang. Gjengen har blitt så sammensveisa at det er umulig å bare gå hver sin vei og ikke se tilbake. Det året vi har hatt sammen har gjort noe med oss, og lagd et fellesskap som står sterkt.

Jeg vet ikke hvordan man kan si det sterkt nok hvor glad jeg er for dette året. Og hvor glad jeg er i teamet. Dette har vært en fantastisk opplevelse. Jeg digger dere alle :) <3

Thorsan lot seg liksom aldri.. integrere?

Ikke si at dette ikke er stemning :) Godgjengen! =D

Eivind Arnevåg assisterte ivrig med grillingen.

<3

Stafett går aldri av moten :)

"Optimist" av Jahn T. fremført a cappella av the one and only Olav Berge.

Poetiske gaver legges frem

Teambildet som i all overskuelig fremtid vil ha en hedersplass i hjemmet til fam Husby =P

Helt ærlig. Se på de gode her. Dette er lykke :)

En liten tur i krateret

I dag har jeg vaert paa safari i Ngorongorokrateret. Sykt mange dyr paa et veldig lite omraade. Jeg har sett en loevejakt. Hurra. Og dessuten neshorn og elefant, og mange andre saere dyr. Og Pumba fra Loevenes konge.

Et eksempel til etterfoelgelse. Hunloevene jakter og spiser innvollene paa byttedyret, ogsaa kommer hanloevene etterpaa fra skyggen under traerne og spiser kjoettet. Finfin arbeidsfordeling. Passer bra i Team Kaaffa.

Peace out.

Det er hva jeg kaller en smak av honning

I dag besøkte vi verdens mest primitive stamme. De vandrer etter maten, i motsetning til oss andre som strør den om oss på små jordlapper. Det er et yndlingssamfunn for feminister. Ved skilsmisse får kvinnen alt, mens mannen kun har rett på buen og pilene sine. Og så er det på hodet ut av stråhytta. Jeg ble med på jakt på savannene med pil og bue. Vi fikk ingenting, men de hogget ut et vepsebol fra et tre som vi spiste honning fra. Den beste honningen jeg har smakt i hele verden, selv om den var full av små veps. (Jeg vil egentlig holde det hemmelig, men det bør vel sies at det var snille veps. Sånne som ikke stikker)

Ut over det holdt vi på å tippe med toyotaen i dag. Det føltes ihvertfall sånn. Når et råskinn av en offroadmaskin kjører seg fast, da er du i Afrika.

Ingen fordyrende mellomledd

Da jeg stod opp i dag stod det to okser på gårdsplassen. Det er middagen i dag, sa de. Så gikk vi bak huset og slaktet dem. De smakte helt ok minus. Gulrøttene var bedre.

Jambo!

Etter å ha nedlagt engelsk, tysk og spansk går turen til swahili, lært direkte fra kilden. Turen går til Tanzania, nærmere bestemt Haydom hospital, et sykehus som er grunnlagt i 1954 og drevet frem til i dag av 3 generasjoner med doktor Olsen fra Mandal. Anledningen? Mamma og pappa er på kurs. Jeg er "ledsager", og trives med det.

Blogginnlegget skulle kommet mye tidligere, men det lot seg rett og slett ikke gjøre. På en stor reklameplakat i sentrum av Arusha, den "lokale" storbyen (30 mil på grusvei), stod det med store bokstaver "GET THE INTERNET!" Som når man spør "Er du sjefen?", og du svarer: "Japp, jeg er the boss". Internett er luksus her nede. Når det er sagt kan jeg legge til at når man først finner en oase i ørkenen går det så sakte at blogspot.com bruker 5 minutter å logge inn. Dessuten sitter jeg på en fremmed pc. Resultat: Dessverre ingen bilder. Og det er synd, for det er helt fantastiske ting å se her nede.

Familien Hjortaas møttes i Amsterdam før vi dro i samlet flokk til Kilimanjaro International Airport. Der ble vi kjørt til en fin lodge ikke langt unna for å hente inn tapte krefter. Morgenen etter, 21. februar, startet kjøreturen mot Haydom.

Nå har det seg en gang slik at ikke alle i familien er drevne transportobjekter. 8 timer i bil på varierende underlag i relativt klamt klima uten aircondition kan for noen virke uoverkommelig. Da er det godt å sitte trengt opp i et hjørne bakerst i safaribilen og smile lurt i skjegget. Bolivia ligger jo tross alt ganske friskt i minne. 8 timer på random veier i Afrika ble mer som en light mimring tilbake på det bolivianske livet. På samme måte var det da 30 kursdeltakere med følge skulle stappes inn i samme, trange buss. Jeg havna på et skjevt klappsete i midtgangen med en metallstang i ryggen og koste meg stort over endelig å oppleve det jeg allerede har begynt å lengte tilbake til.

Tanzania er ikke Bolivia. Og Tanzania skal ikke være Bolivia. Det kan være greit å si til seg selv innimellom. Jeg ser ting i lyset av mine bolivianske opplevelser, og det kan jo være både bra og dårlig. Det ryddigste er å skille de to turene, men med såpass kort opphold mellom dem (6-7 uker) glir det på mange måter litt over hverandre. Men noe jeg merket allerede fra dag én her nede, var at jeg allerede savner teamet i Norge. Hvor komisk er ikke det. Jeg holdt ut ganske nøyaktig étt døgn før jeg lengtet tilbake til alle de gode menneskene. Kanskje er det på grunn av minnene fra den fantastiske turen i høst som kommer opp igjen. Uansett. Jeg er utrolig glad i dem.

"Er det regntid i Tanzania?" Japp, den startet for noen dager siden, og varer i tre måneder. Hallelujah. Regntid er ikke som i Bergen. I hele går kjørte vi i fint vær, med unntak av 30 korte minutter. Mellom to blunk forandret alt seg til det ugjenkjennelige. Sola og varmen var byttet ut med et regnvær jeg aldri har sett maken til. I løpet av minutter var tørre og støvete veier omgjort til fosser, og jeg priste meg lykkelig for at vi satt halvannen meter opp fra bakkenivå. Dommedag, storflom, ragnarokk - kall det hva du vil, for da vi vippet snuten på toyotaen over en åsrygg var sola tilbake som om ingenting hadde skjedd.

Det er mange sterke inntrykk knyttet til det å bo på et sykehus i tykkeste Afrika. Glem alt du vet om Rikshospitalet. Her ligger fødestua og likhuset vegg i vegg.

Nye sprell på Rønningen f****h**s****

Mitt livs mest innholdsrike måned var ikke januar 2010. Men med god fantasi, tålmodighet og lav terskel kan man alltids skrape sammen det minst kjedelige som har skjedd den siste tiden.

Friiiiedriiiich. Tysk har overtatt spanskens posisjon, ihvertfall for noen av gutta.

Jeg har fått jobb på lukket avdeling for psykosebehandling, Rehab 1, på Gaustad sykehus.

Det er godt å være med team igjen, og Vegard er fortsatt den skarpeste presten i skuffen.

Jeg har fått lampe over sengen på rommet, etter 5 måneder med gjentatt klaging.

Frivillig arbeid hos Blå Kors en gang i uken gir uventede ekstragoder - sist uke en pose med vaskepulver. Gratis, fordi pakken var litt skrukkete.

Kåffastua har endelig blitt varm, etter at Rønningen i flere uker nektet å skru på ovnene.

Feite. Resten av måneden faller vel under kategorien "uinteressant for de fleste".

Back on track

Etter et langt og godt opphold i det store utland, tett etterfulgt av et kort, men dog så hyggelig opphold i hjemmet er Rønningenlivet nå tilbake der vi en gang slapp taket i oktober. Det viktigste av alpakkaull, tannbørster, bukser, vaskepulver og elektronikk er nå trygt plassert i skapene, og vi forbereder oss på sprengkulde og interessante linjeaktiviteter.

Det føles som om vi nettopp låste døra til rommet og la Rønningen bak oss med Bolivianske eventyr i vente. Og nå er vi plutselig tilbake. Tannglasset stod i skapet der jeg satte det. Lampa i hjørnet har ikke flytta seg en centimeter. Alt er som det var.

Huff, så wannabe interessant jeg var nå. For et blogginnlegg. Jeje. Dere får unnskylde den påtatte kreativiteten.

Uansett. Vi er tilbake på Rønningen. I levende live, klare for nye sprell.