Tiden etter Bolivia: Første ekte bolivianske innlegg direkte fra Casa Alianza i La Paz

Hei menneskehet.

Nå er vi her, endelig, etter mange måneder med venting. Casa Alianza, huset til misjonsalliansen, og byen i det hele tatt er herlig. Vi bor relativt sett kjempebra, og har til og med hushjelp. En av dem heter Bertha og er tidenes mest sjarmerende bolivianer. De vasker rommene våre daglig, skifter sengetøy og gir oss nye håndklær. Ikke si at det er luksus. I know. Men så vanvittig digg :) Det skal bli tøft å komme tilbake til Rønningen.

Men, for å legge tull til side og bli litt seriøs. Tiden siden forrige innlegg har vært mildest talt full av inntrykk. Jeg vet ikke hvor jeg skal starte. Så vanvittig mye input på kort tid, det er lett å gå i surr. Hva skal nevnes? Historien om thorsan som skal åpne antibacflasken sin på fly så det spruter bort på sidemannen over midtgangen som igjen blir alvorlig bekymret for at det lekker bensin fra taket? Da vi satt og ventet på gaten og det offisielle flyet til det brasilianske landslaget takset forbi panoramautsikten vår? Den vanvittige kjøreturen ned fra flyplassen på El Alto og ned til Casa Alianza 700 høydemeter lenger ned? Historiene om selvjustisen til innbyggerne i La Paz når det gjelder lommetyver; hvis de blir oppdaget er det "vanlig" at en rasende folkemengde drar dem med bort på markedsplassen, heller bensin over dem og tenner på? Utsikten fra senga jeg sover på ut over en vanvittig fjellheim? Alle løshundene - siste var en dalmatiner som plutselig hadde kommet seg inn i stua vår?

Mye å si, liten tid. Jeg må bare slenge på en litt morsom en. Se for deg at du skal fly fra London til Gardermoen. Du er ikke så kjent i nordeuropeisk geografi og stusser bare et lite sekund over at flyturen har en estimert lengde på 6 timer. Så ser du at du skal skifte fly i København og tenker at - joda, tungvint er det jo, men la gå. Når man endelig går på det nye flyet i køben og forstår at det skal mellomlande på Rygge før det går videre til Gardermoen for å plukke opp noen passasjerer kan man bli litt.. Lei? Ihvertfall på andre reisedøgn. Sånn var turen fra Sao Paulo til La Paz. Men men. Det som ikke dreper gjør en sterkere.

Noen av oss er syke, men de fleste har foreløpig taklet høyden bra. Spesiell følelse å bli sliten bare av å tenke på å sette seg opp i sengen om morgenen. Merke at man blir anpusten bare av å svare på spørsmål fra spansklæreren. Bruke 5 minutter på å gå opp en trapp.

Sist men ikke minst: Til alle bekymrede foreldre og andre engstelige slektninger: Vi har det veldig fint. Det er trygt, de tar godt vare på oss, voldsepisoder er svært sjeldne. Vi drikker te laget av kokablader (mot høydesyke) og får beskjed om å drikke sukkerholdige drikker. Brødet er lyst og trafikken er vanvittig. Lommetyverier er en selvfølge. Dessuten henger det en rød lapp på oppslagstavla som forteller oss når det er trygt å dra på jobb. Det er et par år siden forrige væpnede borgerkrig. Ved krise spanderer det norske konsulatet hjemreisen på oss. Vi har det som plommen i egget.

Rommet til meg, Olav og Håkon. Sykt digg utsikt.

Det som skal bli en vinterhage på Casa. 30 cm utenfor bildet på venstre side er hjørnet til rommet vårt. (Samme hjørne som er på bildet over. "Vinterhagen" kan skimtes i høyre vindu på bildet over)